Bare et måltid?

«Prøv tjenerne dine i ti dager! Gi oss grønnsaker å spise og vann å drikke!» (Dan. 1,7).

Hvorfor ville ikke Daniel og hans tre venner forsyne seg av maten og vinen fra kongens bord? For ikke å «gjøre seg urene». Men hva betyr det? Den beste forklaringen synes å vaere hva måltidsfellesskap egentlig innebar. I den babylonske kulturen var det nemlig slik at hvis du spiste mat fra kongens bord, inngikk du en ubrytelig pakt med ham.

Dette var ikke forenlig med å leve med integritet i troen på den sanne Gud. Hengivenheten skulle vaere til Ham. Bare slik kunne de leve et hellig liv, slik enhver kristen er kalt til. Uten kompromiss, slik de også viste ved å be med åpent vindu vendt mot Jerusalem tre ganger til dagen og samtidig nekte å tilbe herskerens gullstatue. Flere andre sider av kulturen kunne de akseptere, men ingenting måtte ta Guds plass som sentrum i deres liv.

Om vi så ser Daniels bok som helhet, legger vi merke til en gjennomgående kontrast nettopp mellom å ha den sanne Gud som fokus og å sette seg selv i sentrum. Likheten mellom Nebukadnesars selvsentrerte holdning og våre dagers individualistiske arroganse er da også slående. Begge står i skarp kontrast til Daniels ydmyke og trofaste fokus på Gud. Spørsmålet er om den står i kontrast til vårt fokus. Våger vi å «stå som Daniel»?