Fin å se på, fort glemt

Disney har drysset sitt tryllestøv over historien om «Nøtteknekkeren og musekongen» og tryllet den over fra ballettscenen til det store lerretet, men har den mistet noe av magien?

●●«Nøtteknekkeren» med musikk av Tsjajkovskij og koreografert av Marius Petipa, er en av verdens mest kjente balletter, som igjen er inspirert av novellen «Nøtteknekkeren og musekongen» av E. T. A. Hoffmann, og filmen «Nøtteknekkeren og de fore kongerikene» har tatt litt fra begge deler og tilført mye nytt.

Historien handler om Clara (Mackenzie Foy) som skal feire sin første jul uten moren som nylig er død. Moren har lagt en siste gave til henne, søsteren og lillebroren under juletreet, og til Clara har hun etterlatt et mystisk sølvegg. Det har et nøkkelhull, og gjennom letingen etter nøkkelen havner hun i en parallell verden med de underligste skapninger. Den andre verdenen består av fire kongeriker; Land of Snowflakes, Land of Flowers, Land of Sweets og en siste skremmende verden styrt av den onde Mother Ginger (Helen Mirren).

Filmen er regissert av Lasse Hallström med manus av Ahsleigh Powell. Joe Johnston ble imidlertid hyret inn til omfattende reopptak med et revidert manus av Tom Mccarthy. Det tyder på en konflikt om den kunstneriske visjonen mellom filmskaper og produsent/studio, og om det har gjort filmen bedre eller verre enn utgangspunktet er umulig å si.

Det som trekker opp er Keira Knightley i rollen som Sugar Plum, to morsomme soldater spilt av Omid Djalili og Jack Whitehall (som burde vaert med mye mer), filmens visuelle uttrykk og nydelige Mackenzie Foy i rollen som Clara. Men selv om det ikke er spart på noe når det gjelder overdådige kostymer, stjerneskuespillere og storslått scenografi, klarer ikke all verdens pomp og prakt å kamuflere at filmen mangler sjel, kjemi, og den sentrale kjaerlighetshistorien mellom nøtteknekkeren og Clara. Fint å se på, men fort glemt.