Isolasjon som straff
Religionsfrihet er en grunnleggende rettighet i vårt samfunn. Men retten til tro må ikke gjøre oss blinde for at andre grunnleggende menneskerettigheter kan bli krenket innenfor trossamfunnene.
Faedrelandsvennen setter gjennom en serie artikler igjen fokus på Jehovas vitner. Vi har tidligere skrevet om hvordan trossamfunnet praktiserer en egen indre justis utenfor norsk rettsvesen. Denne gangen skriver vi om ekskludering, utfrysing og det som minner om forfølgelse av medlemmer som ønsker å melde seg ut av menigheten. Gjennom rystende personlige skildringer kan vi lese om mennesker som beskriver at de ikke har noe annet valg enn å fortsette i en menighet de ønsker seg ut av. Alternativet er et liv i isolasjon og ensomhet, avskåret fra kontakt med familien sin, noen ganger til og med sine egne barn. Vi skriver om mennesker som opplever et svik fra sine naermeste, pakket inn i religiøst betingede regler. Men vi avdekker også hvordan samfunnet for øvrig svikter disse menneskene i frykt for å gripe inn i religionsfriheten.
Religionsfriheten skal og må gjelde for alle. Saerlig for minoritetene. Men når denne fri- heten brukes til å undertrykke enkeltmedlemmer i sine egne menigheter må det reageres. en av Faedrelandsvennens reportasjer beskriver psykolog Marit Olsen at isolasjon og utestengelse er den mest brutale straff mennesker kan få. Hun har fulgt avhoppere fra Jehovas vitner i flere år.
barnevernleder monica brunner innrømmer at de er for lite oppmerksomme på barna i Jehovas vitner og sier til vår avis at hun vil ta dette opp både i egen organisasjon og oppover i systemet.
Den eneste instansen som ikke har villet besvare våre henvendelser om dette er oppsiktsvekkende nok Barneombudet. Gjentatte henvendelser er avvist med beskjed om at «det ikke er mulighet til å gå inn i denne saken nå». Barneombudet bør snarest forstå at dette ikke er en enkeltstående sak de skal kommentere, men et systematisk svik mot de de er satt til å passe på, nemlig barn. Da davaerende barneombud, Trond-viggo Torgersen, i 1989 ble kjent med at Jehovas vitner oppfordret til fysisk avstraffelse som en del av barneoppdragelsen, gikk han inn i saken slik at trossamfunnet måtte endre sin offisielle holdning og materiellet som oppfordret til avstraffelser.
Det er ikke for sent for Barneombudet igjen å se naermere på praksisen i Jehovas vitner.
Den eneste instansen som ikke har villet besvare våre henvendelser om dette er oppsiktsvekkende nok Barneombudet.