Nesten sørgetoget

Det hadde vaert riktig at de nye, engelske eierne av Sørlandsbanen hadde skiftet navn fra Go Ahead til Fremover.

●●I stedet går selskapet som overtar Sørlandsbanen hen og kaller dette for Sørtoget. Det ligger da snublende naer for dem som leker med ord, å kalle det for Sør(ge)banen.

Det nye selskapets direktør tror dessuten at folk flest vil glemme det gamle navnet (Sørlandsbanen) ganske raskt. Folk glemmer ikke! Det var det hun forsøkte på den islandske festspillederen i Bergen for noe år siden. «Jeg tok min nystemte …» skulle ikke synges. Den hørte ikke med i festspillene! Da konserten var slutt i Grieghallen, reiste folk seg spontant og sang: Ja, nettopp «Nystemten». Og jeg minnes min beste gymnaskamerat. Vi hadde vaert på sykkeltur i Danmark, og tok Bergensbanen fra Oslo. På Hønefoss var vi og handlet. Da ropte min venn: «Jeg må tilbake, jeg glemte noe. Og husk at frem og tilbake er like langt!» «Hoi», sa en dame på perrongen, «og jeg som trodde det var dobbelt så langt!»

Go Ahead kan bli dobbelt så langt når Sørlandsbanen blir Sørgetoget! inn i Krf-medlemmenes bevissthet har aldri vaert noen realitet. Han vil derfor få et gedigent forklaringsproblem den dagen han må formidle til partiorganisasjonen at den historiske muligheten han har snakket så lyrisk om ikke kommer til å bli annet enn en formulering mellom «nesten noe og absolutt intet», for å sitere Nils Kjaer – hvis det da blir såpass.

Såpass høyt på banen som han har vaert med dette mantraet, er det vanskelig å se at KRF vil ha noen annen mulighet enn å stille ultimatum på denne saken. Det kommer ikke til å føre fram. Verken Venstre eller Frp er interessert i noen innstramming av abortloven. Det er ikke Høyre heller.

I et samarbeid mot venstresiden ville KRF kunne fått gjennomslag for abortforebyggende tiltak. Oppnår ikke partiet annet i et samarbeid mot høyresiden, må man i aerlighetens navn erkjenne at man har latt seg lure. Det var ikke slike tiltak som lå i den «historiske muligheten».

En annen konsekvens av landsmøtets vedtak er at dersom KRF blir en del av den blå-blå regjeringen, må man forholde seg et Frp der Sylvi Listhaug igjen er en stigende stjerne. I debatten forut for landsmøtet brukte både Ropstad og Grøvan mye energi på å male SV på veggen. Frp var de derimot svaert tause om.

Det kommer til å framstå som en gedigen blåmandag når status etter dette landsmøtet og dets ukloke vedtak skal gjøres opp. De som har mer kompetanse på blåmandager enn meg sier at man i slike situasjoner gjerne prøver å «reparere».

Jeg er usikker på om det lar seg gjøre i dette tilfellet.