Ulven i fåreklaer
Det lusker en ulv i fåreklaer gjennom Sørlandsbyene.
Journalist Geir Lied i Agderposten har jaktet på denne ulven som truer og presser eritreere. Vi har vi fått høre om frykt, strid, flyktningespionasje, angiveri, splittelse, uklar prest og utro tolk og trusselen om represalier mot familie i Eritrea. De flyktet fra en nådeløs president. Men i Norge møter de naermere 100 regimevennlige kirker og foreninger. Vi leser side opp og ned om eritreere som ikke lenger stoler på sine landsmenn og der noen ikke orker stort mer. De har mistet retten til å leve et fritt liv i verdens beste land!
Diktatoren i Eritrea er den ansvarlig for situasjonen i Norge. Han jakter på deres penger og deres støtte. Derfor har han et system der alle presses til å betale to prosent av alle sosialpenger og lønninger. De som velger å vaere betale skatten, får fordeler som arv, hjemreise og hjelpe sin familien i Eritrea. De som ikke betaler møter store problemer og lever i faresonen dersom de i tillegg kritiserer regimet. Det er farlig å omgås slike for da kan en selv bli oppfattet som en motstander. I Eritreastyres folket ikke med lov, men med frykt, og nå skjer det samme for eritreere i Norge. Diktatorens betrodde partifolk i Europa og Norge har stor makt over de regimetro organisasjonene. I tillegg støttes organisasjonene av en skjult ungdomsfløy til partiet som heter Young PFDJ.
I denne sammenheng blir lederne i de lokale regimevennlige kirkene og foreningen viktige personer fanget i diktatorens nett. Men de er selv taprere og fanget under regimets jerngrep. Selv om de ikke er så mange, har de laert å utnytte systemet med ideelle organisasjoner, et system bygget på tillit og lite kontroll. Når de reelle flyktningene har forsøkt å komme inn i disse organisasjonene med ønske om forandring, blir de kaste ut. Derfor har mange av norsk-eritreere innsett at de må bygge helt nye foreninger og kirker. Dette er både farlig og i strid med våre målsettinger. Familier blir splittet, naboskap ødelagt og voldelige episoder har allerede oppstått mellom gruppene.
I Agderposten får vi innblikk i en ungdomsforening og en kirke fra Kristiansand. Felles for dem er at de skjuler sine tilknytninger til regimet i Eritrea. Taktikken er benektelse og tåkelegging.
Ungdomsforeningen utestengte både opposisjonelle og journalister. På Agderpostens spørsmål om hvorfor han ikke får komme inn, ble svaret at styret først måtte samles å kunne gi et svar. Dette er et eksempel på en organisasjon uten åpenhet som bryter en demokratisk rett.
Presten fra Kristiansand velger å håne alle flyktningene som satset sitt liv i flukten over Middelhavet, når han påstår de er fornøyd og liker presidenten! Selv var han i nylig vaert i møte med den øverste lederen av den eritreiske, ortodokse kirken. Både denne Abune Lukas og presten i Kristiansand lot vaere å protestere når at den tidligere Patriark Antonius ble arrestert av diktatoren og holdt innesperret i over ti år. Dette viser at både presten og de 40 kirkene i Norge som han representerer, har valgt å stå på den regimevennlige siden som støtter diktaturet. T ilfeldig forsvinninger, fengsling, tortur, mord og slaveri i en nasjonaltjeneste uten tidsbegrensing, alt dette bare fortsetter i diktaturstaten. Det kunne FNS spesialutsending fortelle nylig. Fortsatt nektes FNS spesialreporter adgang til landet.
Spørsmål om kirken har tilknytning til regimet blir kontant benektet som «tull og tøys». Men både FN og EU har advart mot Eritreas innflytelse og misbruk av demokratiske spilleregler. Derfor har Nederland iverksatt to vitenskapelige undersøkelser som avslører disse organisasjonene og det nettverket som styrer dem.
I Norge har vi forhindret mange tvangsekteskap i bruken av en handlingsplan mot sosial kontroll. Dette gir nytt håp om at noe tilsvarende kan skje blant eritreere: Nylig kom regjeringens nye ny strategiplan for integrering med eget kapittel om «Retten til å leve et fritt liv». På side 56 kan vi lese at noen myndigheter fra flyktningenes hjemland presser og truer flyktninger i Norge og deres familier i hjemlandet. Regjering påpeker videre at dersom flyktninger har fått beskyttelse i Norge, innebaere det retten til å få leve et fritt liv.
Dessverre opplever mange eritreere dette presset både fra diktatoren og hans medhjelpere i Norge uten å få verken oppmerksomhet eller beskyttelse til et liv uten frykt og frihet. Artiklene i Agderposten viser tydelig eritreere som blir mobbet. Derfor har vi voksne ikke lov å gå forbi, men må riste i våre folkevalgte som har fått muligheten til å ta initiativ og reagere på det de leser om i sitt naermiljø. Likevel ligger ansvaret hos integreringsminister Jan Tore Sanner, som kjenner godt til saken. Han kjenner eritreernes situasjon og har midler til å iverksette en faglig undersøkelse som kan avsløre de som står bak de regimevennlige kirkene og foreningene, og danne et nødvendig grunnlag for å iverksette tiltak.
Først da kan de 25000 eritreerne som bor i Norge ha mulighet til å bli kvitt denne «ulven» blant oss og oppleve retten av å leve et fritt liv. Kanskje vil KRF og Ropstad kreve en undersøkelse av eritreernes situasjon i Norge i den nye regjeringsplattformen? Da kan problemet løses i 2019!
Dessverre opplever mange eritreere dette presset både fra diktatoren og hans medhjelpere i Norge uten å få verken oppmerksomhet eller beskyttelse.