KRF tapte – ingen vant
Da jeg vokste opp med foreldre som dro på stevner i lekmannsmisjonen, var livet preget av en nøkternhet som kanskje hang igjen fra etterkrigsårene; men mer sannsynlig var der fordi fellesskapet, troen og misjonen sto sentralt. Disse menneskene ville følge
Selv ommange «falt i synd», var nøkkelordene nøysomhet, ordentlighet og moral. De gamle «tantene» som fulgte familien, brukte mye av tiden til å strikke klaer til de svakeste. Noen av dem endte riktignok livet med formuer, men misjonen fikk tilbake det de satt igjen med. Man skulle arbeide, men ikke samle seg skatter, som Pelle Karlsson sang: «När du går över floden, går du ensam. När du går over floden, lämnas allt. Inga vänner följer dig, rikedomen räknas ej».
Dette var bedehuskulturen. Så blomstret frimenighetene opp. Jeg tilhørte selv en trosmenighet på 80-tallet. Der var en del av gudsbildet at hvis vi fulgte Gud, ville vi få materiell rikdom. Den teologien var, sett i etterkant, ungdommelig naiv. Ingen av oss eide nåla, og få av oss ble rike. Vi vanket til og fra konferanser i glinsete tøy og med stresskoffert fylt av Bibel og skrivesaker. Fattige var vi ikke, for det åndelige sto i sentrum.
Den engelske filosofen David Hume - som var ateist - hevdet at grunnlaget for respekt for medmennesket og dets verdi ligger i evnen til å føle «sympati»; til å leve seg inn i andres følelser, tan- ker og forestillinger; evnen til identifikasjon. Hume mente det følelsesmessige grunnlaget for moralitet er det som muliggjør å tenke eller agere som moralske vesener. eg må innrømme at jeg har vaert forbannet på Arbeiderpartiet, på dets avkristning og arroganse. Trosfrihet er like grunnleggende som alle andre friheter. Arbeiderpartiet maktet ikke å sette seg inn i andres situasjon, selv om sosialdemokratiet skulle ha «fellesskapet» som rettesnor.
JMen tidene har forandret seg, og kapitalismen er blitt den nye religionen i Norge.
Arbeiderpartiet mistet makta til Høyre og Fremskrittspartiet. Vi så en utvikling som bare eskalerte. Det gikk fra vondt til verre. Det frie Norge er ute på anbud. Erna Solberg har i fem år som statsminister ikke klart å minke forskjellene, de har tvert om økt betraktelig. De rike blir rikere, den øvre middelklassen følger etter. Og her ligger ikke elefanten i rommet begravet, den er tvert om høyst levende: Middelklassen er du og jeg; de som sitter på Stortinget, i bystyret, i byråkratiet, som saksbehandler på NAV; alle som er med på å bestemme det samfunnet vi skal ha.
«Den globale årsaken til sult er ulikhet satt i system, slik at noen konsumerer alt det de andre ikke har råd til,» sier argentineren Martin Caparros, forfatter av boken «Sult». I Norge handler det sjelden om sult, men om å ikke kunne ta del i det de andre kan; en situasjon som over tid fører til utenforskap og mistrivsel; et betydelig moralsk og sosialt problem. et jeg nå har nevnt, er skapt med Kristelig Folkepartis stilltiende velsignelse. Jeg er en av dem som har
Dsnudd, fra å juble for borgerlig regjering til å be på mine knaer om å få den avsatt. Jeg funderte stadig mer på hvor sympatien og moralen tok veien.
De Krf-folkene jeg har snakket med, er lite opptatt av ulikhet; men av frihet og enkeltsaker, ansvar og straff. De er tilhengere av Trump, og de er klimaskeptikere. Vi har ikke fattigdom i Norge, hevder mange. Og de som innrømmer fattigdom, har «løsninger» som vil stigmatisere fattige enda mer. De er ikke glad i «for mye» innvandring, men vil «hjelpe der de bor», altså i ruinene. De er mer redd muslimer enn økte forskjeller. Men de betaler sin tiende uten å blunke. De deltar sjelden i debatter, for det gagner dem ikke. Blir de utfordret om klima, er svaret at de har kjøpt Tesla.
Den 28. september ble det holdt en tale utenom det vanlige. Den handlet om kristendom som ikke mangler handling. Tilfeldigvis satt jeg på et fly til USA da Knut Arild Hareide holdt sin «Jeg har en drøm»-tale. Ironisk nok besøkte vi Martin Luther Kings gravsted samme dag som Hareide ble utropt til kristen-norges modigste mann. Kings visjoner ble ropt ut i Norge. Siste uken før det skjebnesvangre landsmøtet 2. november slukte jeg alt om forberedelsene til det avgjørende møtet, der Hareide til slutt tapte med knapp margin.
Nå går han av som partileder, og Krfs kommende leder skal samarbeide med høyresiden, slik partiet alltid har gjort. For meg var nederlaget som en knyttneve i magen. Jeg ble overrumplet av en sorgprosess. Hvordan kunne det partiet som min far stemte på, vaere så brutalt? Hvordan kunne det velge høyresiden og svikte en leder som ville gjøre noe med ulikheter og mistrivsel i Norge? nederlagets timerlytter jeg til Kris Kristoffersons sang «Nobody Wins», om at det ikke betyr noe hvem som har rett eller galt. Vi har gjort hverandre vondt så lenge at det er for sent å redde hva som kunne vaert reddet. «Det er slutt. Ingen har vunnet».
Men noen har tapt. Jeg vi fortsatt vaere arg, slik den svenske lyrikeren Bodil Malmsten skrev i et dikt:
Jag är arg, men inte tillräckligt arg.
Onödigt arg?
Nej.
Jag är nödvendigt arg.
I