Gud er alltid hos de minste

Joh 5,1-15

Det er visst de store kontrastenes uke, dette. I går hørte vi om den Gud som alltid er større, utenfor våre tanker og vår fatteevne, ja utenfor og bak hele universet. Opphøyd og på en måte utilgjengelig. Og samtidig naermere deg enn du er deg selv. I denne fortellingen har universets skaper, den allmektige Gud, trødd ned på gølvet – så å si. Han vandrer med menneskene, blant menneskene, som et menneske. Og så kommer han til denne dammen. Det finnes nok et og annet bedehus rundt på bygdene som har fått navnet sitt etter den. Betesda. En kilde omgitt av fem bueganger, en helbredende kilde omkranset av en mengde håpefulle, syke mennesker. Johannes forteller at en Herrens engel fra tid til annen kom ned og rørte i vannet, og den som da først kom seg ned i vannet ble helbredet, uansett hva slags sykdom han hadde.

Ganske trist da, å vaere bevegelseshemmet, uten venner som kan sørge for at han er først uti. Tretti år har han ligget der og ventet og håpet. En av de aller minste, aller laveste, en av dem alle overså. Men han blir sett. Sett av den Gud som ser de små, de vergeløse, og som reiser dem opp. Akkurat det skjer med denne mannen. Han får livet skjenket i gave på nytt. For den Gud som står bakenfor og utenfor alt, Gud som alltid er større, den Gud er alltid til stede hos de minste. Han er sann Gud og han er sant menneske. Han har delt våre kår. Han er til stede i våre liv. Med helse, med trøst med styrke, med nytt liv.