Historien om riksvei 9
Nå til dags kjemper setesdølene for å få gul midtstripe på riksvei 9. Men en gang sto striden om at postveien ble bred nok til at to hester kunne møtes.
En gang sto striden om at postveien gjennom Setesdal skulle bli bred nok til at to hester kunne møtes.
Grovt regnet kan vi si at dagens veistrekning følger den som var ferdig i 1840-årene. LEONARD JANSEN,
historiker, forfatter og konservator
De siste årene har folk som ferdes langs riksvei 9 mellom Kristiansand og Hovden opplevd en rivende utvikling i veistandard. Den ene nye traseen etter den andre har erstattet svingete og dårlig vei. Riksveien er bred nok til å ha fått gul midtstripe de fleste steder. Ser vi nøye etter, kan vi se rester etter veitraseen slik den var for 20–30 år siden. Andre steder ser vi rester etter veianlegg som er flere hundre år gamle.
– Grovt regnet kan vi si at dagens veistrekning følger den som var ferdig i 1840-årene, sier Leonhard Jansen, historiker, forfatter og konservator ved Setesdalsmuseet. Jansen har ført i pennen all kunnskapen som er samlet om samferdsel gjennom Setesdal fra vikingtid til i dag i boka «Frå postveg til riksveg – vegar og kulturminner langs riksveg 9», som ble lansert i Valle tidligere denne uken, utgitt på Bokbyen Forlag.
KJENNER HVERT ENESTE VEIANLEGG
Medforfatter Pål Arnfinn Haugen (68) har arbeidet i Statens Vegvesen i over 40 år, mesteparten av tiden i Setesdal. Han har gjennom alle disse årene sett rester etter veianlegg langs riksveien han har hatt an-
svar for.
– Jeg mener at selv om Statens Vegvesen selv har ødelagt veiminner som en del av utviklingen for å gi bedre og sikrere vei, så har vi siden 1980-tallet prøvd å ta vare på mest mulig, sier Haugen.
– Pål er genuint interessert i dette, sier Jansen. De to har hatt mange turer i terrenget for å finne veiminnene. Det har blitt mange redaksjonsmøter mellom Pål Arn- finn Haugen, Leonhard Jansen og de to medforfatterne Olav Røysland og Harald Tallaksen.
Tre uker Byklekristiansand-bykle
En tur til Kristiansand med varer og handel kunne ta tre uker for byklefolk før 1840. Veiene var stort sett hestetråkk. Fra Kristiansand til Mosby, på Kilefjorden og Byglandsfjorden kunne de reisende leie båtskyss for varene sine i store prammer. Hestene kunne ikke bli med på båtene, derfor måtte bøndene gå langs strendene med disse. Det tok tid.
Flere steder var dalbunnen så uframkommelig at folk måtte dra opp i fjellet for å komme fram med hest og kløv. I luftlinje kunne det bli mils omveier av den grunn. Fortsatt kan vi se spor etter disse veiene i fjell og utmark. Grendeveien fra Flårenden, opp i heia og ned igjen til Hovet lenger sør, er en av mange slike.
– Den ble brukt som sykkelveg til langt inn på 1960-tallet, sier Jansen. Det går sikkert an å sykle på mange av disse stiene fremdeles, mener Jansen og Homme.
Også gårdimellom ser vi i dag mange rester etter daleveien, på kryss og tvers.
FATTIGFOLK FORSKUTTERTE
Postvegen til Valle sto ferdig i 1846. Kriteriet for å kunne kalles «Postveg» var at den var så bred at den var framkommelig med kjerre på fire hjul.
I Bykle var det fortsatt bare ridevei i 1856. Da skrev bøndene til fylkesadministrasjonen og klaget over hvor tungvint det var at de fremdeles måtte bruke kløvhest for å frakte varer. Derfor ønsket også disse nå å få kjerrevei.
Bøndene lovte å støtte veiprosjektet med 132 spesidaler i penger, og til sammen 337 arbeidsdager. Både føderådsfolk, husmenn og løsgjengere tegnet seg, skrev de i brevet.
I 1865 vedtok fylket imidlertid at det skulle bygges veg til Bykle i fire alners bredde (2,4 meter).
KJEMPET SEG TIL TO METER BRED VEI
I 1893 ble det utarbeidet en veiprofil videre fra Bykle kyrkje til Hoslemo med en bredde på 1,5 meter. Bøndene mente at dette var for smalt. Det måtte bygges to meter bred veg, slik at to hester kunne møtes uten at en måtte i grøfta. Slik ble det.
Veien til Hovden var ikke ferdig før i 1935. Dårlige økonomiske tider med nødsarbeid gjorde at veien videre til Haukeli ble igangsatt. Den lå ferdig i 1939.
Det er en naer utrolig historie om setesdølenes mot og utholdenhet både for å leve og reise som her er presentert i et solid gjennomarbeidet bokverk med fotografier som også forteller sine historier.