Skammelig behandling av våre flyktninger
Jeg kjenner et intenst sinne og en utrolig stor frustrasjon når jeg hører om en flyktningfamilie i Lillesand som nå, for 8. gang, må flytte.
●●Denne familien består av foreldre, samt tre barn, hvorav minstemann begynte i 1. klasse nå i høst.
De kan fortelle at de har fått beskjed om at det blir flytting før jul fordi flyktningmottaket i Lillesand (Sana) blir lagt ned. De får imidlertid ikke vite hvor de skal flytte og når det blir, bare at de får ca 1 ukes forvarsel! Hvilken nordmann hadde funnet seg i dette? Men flyktninger har tydeligvis ingen stemme i det norske samfunnet, der er det politikerne som vet best!
Denne familiens historie handler om hvordan de har blitt kasteballer i vårt samfunn, og at barna, når de endelig har fått venner på et nytt sted, nok en gang må pakke alt de eier for å bosette seg et annet sted. Så begynner kampen for å finne nye venner og prøve å slå rot nok en gang. Det er klart at dette gjør noe med barna. De blir rotløse og redd for naere relasjoner fordi de gang på gang opplever at mennesker som betyr noe for dem, forsvinner.
Dette er skammelig! Vi er et rikt land rent pengemessig, men vi er lut fattige når det kommer til medmenneskelighet og empati med mennesker som har opplevd forferdelig ting i sitt hjemland, og som baerer en tung bør på ryggen. Jeg vet at det, over det ganske land, finnes mange andre familier i samme situasjon, men nå er det nettopp denne familien jeg personlig har kjennskap til. Jeg mister nattesøvnen over behandlingen av disse menneskene og ber våre folkevalgte om å ta til vett. Det er faktisk ingen skam å snu!
Har vi først tatt imot disse menneskene, så må vi også sørge for å behandle dem som medmennesker og gi dem et trygt, forutsigbart, og forhåpentligvis godt liv.
En ting er i alle fall sikkert: min stemme vil gå til det partiet som griper fatt i problemet og gjør noe med det. Vi kan ikke vaere bekjent av en slik håndtering av mennesker i nød! ubehagelige situasjoner.
Heldigvis er vi mange mennesker som har forståelse for at fordommer er feil, men det hjelper lite hvis vi ikke velger å si ifra! Blir man vitne til diskriminering i hverdagen eller på nett, må vi tørre å si ifra. Det vil bidra til økt kunnskap og til at vi ser mer positive holdninger. Det har betydning og det hjelper. For vi ønsker oss et samfunn der vi alle er likeverdige og tar vare på hverandre?
Tenk så vondt det må føles for den eller de menneskene som blir både sett og møtt på en dårlig måte. Det kan vi ikke vaere likegyldige til!
Si ifra!