Jeg tok feil
Jeg har vaert skeptisk til den utvidede muligheten til å skulle kunne velge å ta abort etter 12. uke. Mest på grunn av min frykt for at barn med et ekstra kromosom skal bli valgt bort.
Jeg har skrevet mange innlegg om problematikken både i avisene, i en leder i Gatemagasinet Klar, hvor jeg har vist til at i Danmark blir det så å si ikke født barn med Downs syndrom. Dette har jeg sett som et tap for de samfunn vi skal bo i, fordi den kjaerligheten mennesker med Downs utstråler smitter på oss alle.
Jeg kan også nevne at andre medier har ansett abort etter 12. uke for problematisk: Faedrelandsvennen skriver i sin leder fredag 9. november: «Vanskelig, men viktig abortdebatt. Dagens abortlov er en god avveining mellom mange hensyn. Men det må ikke forhindre at nye dilemmaer kan diskuteres».
Jeg kjenner til noen som fikk beskjeden om at fosteret i morens mage led av en uhelbredelig hjertefeil for sent til at hun kunne ta abort. Noe som førte til at hun måtte baere frem barnet. Etter samtaler med legene, tok foreldrene valget om å ikke gi barnet noen livsforlengende behandling. Både far og mor var hos babyen hele tiden den korte måneden han fikk leve.
Til tross for at jeg fikk overvaere sorgen, smerten disse to flotte foreldrene måtte gjennomleve, så jeg ikke sammenhengen mellom deres erfaringer og Downs syndrom. I løpet av de siste par årene har jeg tvilt meg frem til at det likevel må kunne utvide abortfristen til 18 uker.
Min siste tvil forsvant da jeg leste Sigrid Bondes kronikk i Dagsavisen, hvor hun satte fokus på noen politikeres vilje til å gjøre det vanskeligere for foreldre med syke barn å beholde dem. I stedet har de fjernet rettigheter til noen av disse foreldrene, spesielt enslige mødre med få eller ingen ressurser til selv å kunne pleie et sykt/annerledes barn.
Barn blir født med ulik helse og av ulike foreldre. Min mening er at vi ikke kan sette en abortstandard ut fra de ressurssterke. Vi må ha en lov hvor fortvilelse hindrer kvinner å foreta strikkepinneaborter - fordi de har lovlig rett til å få avsluttet svangerskapet på en lovlig måte.
Jeg er sikker på at de kvinner som føler de vil klare å fungere fint som veileder og omsorgsperson for et sykt barn, og vil beholde det så lenge det lever, vil få et fullverdig liv. Og de vil ta sjansen på å møte den sorgen som de vet vil komme, om barnet skulle dø i ung alder.
Tallene som blir presentert i en reportasje i Dagsavisen samme dag som jeg skriver dette, viser det at det aldri tidligere har blitt født så mange barn med Downs som nå. Mens ni av 10.000 levendefødte barn hadde Downs i 1970, var antallet 12 av 10.000 i 2017. Totalt kom det til verden 70 levendefødte barn med Downs syndrom i 2017.
Dette viser at min bekymring var ubegrunnet. Kjaerligheten kvinner føler ved å baere på et barn, hindrer at abort blir en lettvint «prevensjonsmiddel». Men vi må ha en abortlov som gjør at fortvilte kvinner kan få ta bort foster - som de i sin fortvilelse vet de ikke vil klare å ta vare på.
Jeg ber alle kvinner om tilgivelse hvis jeg i min uvitenhet skulle ha trampet på dere!