Det nye, norske havnaeringseventyret?
«Gi en mann – eller en kvinne – en merd, så vil man fø en hel verden» sa statssekretaer i Fiskeridepartementet Roy Angelvik (FRP) under Teknas havbrukskonferanse i Trondheim 5. november.
Tidligere i talen stilte han seg selv spørsmålet: Hvor realistisk er det med baerekraftig produksjonsøkning med dagens utfordringer? Til det svarte han «Det er ikke bare realistisk, det er en realitet. Det er her, det er nå. Min skrekk er bare at vi skal komme på etterskudd, slik at naeringen må vente på oss politikere». Oppdrettsnaeringen selv har nok en noe mer nøktern forståelse av de store og sammensatte utfordringene bransjen har med både dagens produksjonsnivå og fremtidig vekst. Har du merd, må du ha fisk. Har du fisk må den ha mat, og har du fisk, må den vaere frisk.
«Foringredienser er det nye, norske havnaeringseventyret. Nye foringredienser må til for å få baerekraftig for,» sa Geir Ove Ystmark i Sjømat Norge på samme konferanse. I den siste tiden er det nettopp fiskeforet som har vaert stridstema. Framtiden i Våre Hender og Regnskogsfondet har publisert rapporter om oppdrettsnaeringens høye forbruk av råvarer som mennesker kunne spist direkte. Dette er korn, matolje, belgvekster og fisk. Det er også rapportert om svaert kritikkverdige forhold hos produsentene av soya til oppdrettsnaeringen. 2016 ble det brukt over 1 600 000 tonn fiskefor for å produsere ca 800 000 tonn spiselig mat. Målt i kalorier spiser oppdrettslaksen fem ganger mer menneskemat enn den gir oss. Dette mener Framtiden i Våre Hender er uforenlig med ideen om at oppdrettsnaeringen skal bidra til å oppnå FNS baerekraftsmål om å utrydde sult. Skal oppdrettsnaeringen bidra til å øke verdens matvareproduksjon i stedet for å redusere den, må forsammensetningen endres dramatisk. Det skal mer enn en «merd til for å fø en hel verden», og seriøse aktører i oppdrettsnaeringen er smertelig klar over at de umulig kan fortsette slik de har gjort.
Å endre forsammensetningen er en kjempeutfordring for oppdrettsnaeringen. Men det er samtidig en kjempemulighet for ny fremtidsrettet industri og ny verdiskaping i Norge. Ett tonn fiskefor koster ca. 10-12 000 kr. Nåvaerende årlig forbruk på over 1 600 000 tonn representerer store verdier, – og mye mer kan det bli dersom veksten i oppdrettsnaeringen
Ikan skje baerekraftig. Det er en nasjonal utfordring som krever kraftfull satsing og en tydelig industripolitikk. Verdiene en slik offentlig satsing skaper må komme hele samfunnet til gode. va skal til for å lage et baerekraftig for? Framtiden i Våre Hender peker på mikroalger, gjaersopp produsert på sukker fra trevirke, insekter, tare og slakteavfall. Andre peker i tillegg
Hpå flere arter nede i naeringskjeden som raudåte, krill, børstemark, blåskjell, tunikater m.m. Oppdrettsnaeringen i Norge er en del av en sterkt voksende bioindustri som bruker stadig flere organismer langt nede i naeringskjeden. Ved å omdanne avfall og restprodukter som ikke kan brukes til menneskemat direkte, kan disse organismene i fremtiden gi verdens befolkning en helt nødvendig tilførsel av proteiner, fett og karbohydrater.
Det er flere store industribedrifter andre steder i verden som investerer tungt i forproduksjon basert på mikroorganismer. I disse dager bygger Calysta et stort anlegg i Tennessee der bakterier til fiskefor skal dyrkes på naturgass. Det samme gjør danske Unibio i Russland. I Brasil produserer Terravia store mengder mikroalger til algeolje som Biomar bruker i fiskeforet til bl.a. Lerøy. Veramaris bygger et stort anlegg i Nebraska som skal produsere algeolje bl.a. til fiskeforprodusenten Skretting. I California bygger Aemetis og Lanzatech store anlegg som kombinerer produksjon av bioetanol og fiskefor. I Kansas gjør Knipbio og ICM noe lignende. Sør-afrikanske Agriprotein, Franske Ynsekt og nederlandske Protix er eksempler på industrielle produsenter som bygger opp store robotiserte produksjonsanlegg for insektmel. Insektmelet produseres av forskjellige insektlarver som effektivt omdanner organisk avfall til proteiner og fett. Skretting håper at det innen 2022 vil vaere minst fem ulike produsenter av insektmel, som hver kan produsere 20 000 tonn årlig i det Europeiske markedet. I Norge har vi forskning og noen pilotanlegg på Vestlandet og i Nord-norge. isse industriene har vi bare så vidt sett begynnelsen til. Den norske
Doppdrettsnaeringen vil sannsynligvis få tak i baerekraftig fiskefor. Men bør Norge basere seg på import av en så strategisk viktig råvare, - og sette ut til andre både kapasiteten og kompetansen til å produsere den? Statssekretaer Angelviks skrekk for at vi skal komme på etterskudd er høyst reell. En sterk vekst i oppdrettsnaeringen forutsetter løsning på mange og krevende utfordringer med for, forurensning, fiskehelse, rømming m.m. Til det trenger vi en industripolitikk med vilje til å satse i stor skala på nye løsninger og styre utviklingen til samfunnets beste.
Kan Agder ta en posisjon i en slik utvikling?