Bli voksen!

Egentlig passer det meg bra. Å vaere barn. Tenke, føle, snakke, leke som et barn. I min alder skal man selvsagt vaere oppmerksom på voksnes observasjoner og reaksjoner der man kan bli diagnostisert med diverse alderdomssymptomer av dement karakter - hvis man oppfører seg som barn. Men den sjansen tar jeg. For hør: «I det samme kom disiplene til Jesus og spurte: Hvem er den største i himmelriket? Da kalte Han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket» (Mt 18, 1ff). Det passer meg bra. Tenk så flott det er for oss som i egne øyne er så kompetente og rasjonelle og oppdaterte – at vi kan legge det alt sammen fra oss, senke skuldrene, bøye kne, gi slipp, ta imot Evangeliet, syndenes forlatelse, nåden, frelsen, som det lille, hjelpeløse barnet vi – egentlig – er. Er det rart Jesus sier følgende til den religiøse eliten på tempelplassen i Jerusalem, etter at Han har veltet bord og stoler og fortalt dem at de hadde gjort helligdommen til en røverhule, samtidig som de hadde gjort Ham oppmerksom på at barna ropte og sang og jublet i templet: «Ja, men har dere aldri lest: Du har latt småbarn og spebarn synge Din pris!» (Mt 21, 16). Halleluja, sier jeg. Kjaere leser: Du kan aldri bli større enn et lite barn. Hjelpeløst overgitt til Jesus.