Å pakke på de døde
Fram til år 1900 var det vanlig i Norge at karene i likfølget kastet igjen graven. Men så ble det ansatt kirketjenere, og de ble betalt både for å grave og for å fylle gravene. Dette innebar starten på profesjonaliseringen av begravelsene.
Ved gravferdskal båren vanligvis fires helt ned i graven. Deretter foretar presten jordfestingen. Etter jordfestingsseremonien mottar de naermeste kondolanser fra de tilstedevaerende. Så er det tid for oppbrudd mens den døde fortsatt ligger i sin kiste i en åpen grav.
Igjenfyllingen – og dermed selve begravelsen - blir ikke en del av seremonien. Det er med andre ord nettopp en begravelse den ikke er, den seremonien som de tilstedevaerende har deltatt i. Etter at de sørgende har dratt, utføres selve begravelsen ved hjelp av en gravemaskin. Det skjer naturligvis så skånsomt som mulig. Men er det egentlig slik vi ønsker å behandle våre døde?
Innenfor sosialantropologien blir gravferd forstått som en overgangsrite. Dette innebaerer at de pårørende og lokalsamfunnet deltar i denne riten for å komme til rette med at et menneske som tilhørte fellesskapet nå er død. Og riten skal hjelpe de gjenvaerende til å fortsette livet uten den døde. Men så lenge igjenfyllingen – og dermed selve begravelsen – ikke har funnet sted, er ikke overgangen fullført. Den døde er fortsatt til stede i sin kiste blant de sørgende. Dermed mister overgangsriten en avgjørende del av sin kraft. Deltakerne får ikke den hjelpen av ritualet som de kunne fått, og de blir fratatt en gylden mulighet til bearbeidelse av sorgen. For det er først når graven er fylt igjen at den døde ikke lenger er en del av det sosiale fellesskapet. et er tankevekkende at vi har satt oss i denne situasjonen. Fra psykologien vet vi at det å gjøre mest mulig
Dselv i forbindelse med død og gravferd, er en god måte å bearbeide sorgen på. Og hvem har ikke stått ved en grav og kjent «sukket» som kan gå gjennom de sørgende idet båren blir firt ned i graven. Dette er naturligvis det mest dramatiske øyeblikket i seremonien. Men så sant det ikke skjer en oppfølgende handling, gir seremonien heller ikke noe hjelp til å bearbeide denne opplevelsen. Tar man derimot rent fysisk en spade i handen og deltar i arbeidet med å fylle igjen graven, er det en forsonende handling. Det er en prosess som er med på å lege alt det såre. Samtidig er det som om man spar noe av sorgen ut av kroppen.
I Vest-telemark blad 23. desember 2014 stod det en reportasje om gravferdsskikken ved Møsstrond kyrkje. Skikken ble i overskriften karakterisert som «Ei siste veneteneste». I artikkelen ble det så beskrevet hvordan først de seks baererne, og siden andre fra følget, fyller graven igjen. Og i en egen kommentarboks skriver journalisten som følger: «For bygdefolket handlar rituala om tradisjon og identitet, kvalitetar dei gjerne vil ta vare på. Som ein av dei frammøtte sa det:
– Når det heile er over er det så ferdig, så avslutta. Me har stått saman og me har delteke, på same vis som dei i tidlegare tider var nøydde til å stå saman og hjelpast åt. Når ein får stå ved grava så lenge medan dei spar får ein tid til å tenkje og tid til å ta farvel. Ein kjenner eit veldig samhald, og at ein er med og avsluttar.»
I tillegg til bearbeidelsen av sorgen beskrives igjenfyllingen av graven som en måte å styrke fellesskapet på. Ved at flere deltar, understrekes også ønsket om å aere den døde, samtidig som det uttrykker at folk vil stå sammen. Og når gravferdsfølget fyller igjen graven, er det den siste tjenesten man kan gjøre et menneske. Det er som å pakke på den døde, slik vi pakker på et barn som blir lagt ned for å sove. et finnes mange grunner for at vi som sørgende bør ta tilbake begravelsen. Ved Møsstrond kyrkje gjør de det regelmessig. I Øyer, der jeg var prest, ble det innført som en frivillig ordning. Igjenfyllingen skjedde da som en del av jordfestingsritualet. I de tilfellene sa jeg som følger ute på kirkegården: «Nå skal NN sove i jordens fang, og vi skal få gjøre ham/henne den siste tjenesten: vi skal pakke
Dpå ham/henne.» Deretter ble forsamlingen oppfordret til å delta i arbeidet etter at de seks baererne hadde startet igjenfyllingen. Det kunne skje ved at man la hånden på skulderen til den man ønsket å avløse, da arbeidet burde skje mest mulig i stillhet, siden det var en del av jordfestingsritualet.
Så starter seremonien. Selve jordfestingen skjer ved at presten kaster tre små spader jord på båren. Slik markerer den starten på igjenfyllingen – på selve begravelsen. Deretter tar baererne hver sin spade og begynner skånsomt å pakke på den døde. Flere kommer og deltar – kvinner, menn og barn – og det tar ikke lang tid før graven er helt fylt igjen med haug på toppen. Så blir kransene lagt på graven, velsignelsen blir lyst over forsamlingen, noen salmevers blir sunget før kirketjeneren slår tre ganger tre slag med kirkeklokken. Da er alt ferdig. Overgangsritualet er fullført, bortsett fra et eventuelt minnesamvaer, som det da er godt å kunne gå til.