Det er sant at barnetrygden bør økes for å hjelpe de med dårlig råd. Men da bør den også kuttes for de med god råd.
Et av de vanskeligste kravene fra KRF i budsjettforhandlingene med regjeringen er økt barnetrygd. Kjell Ingolf Ropstads parti ønsker å øke denne trygden med 3200 kroner neste år. I løpet av denne stortingsperioden ønsker KRF at den går fra dagens 12.000 kroner til 20.000 i året.
●●Krfs problem er at dette vil bli dyrt. Dagens barnetrygd koster skattebetalerne rundt 15 milliarder kroner i året.
●●Krfs poeng er at barnetrygden har vaert uforandret i mer enn 20 år. Den har stått stille på 970 kroner i måneden for hvert barn helt siden 1996.
●●Krfs dilemma er at økt barnetrygd ikke er et treffsikkert virkemiddel for å hjelpe de som trenger det mest. Barnetrygden er en såkalt universell ytelse; den går til alle som har barn. Samme hvor rike eller fattige de er.
●●Og her står det ideologiske slaget. KRF har følge av mange på venstresiden i synet på at en slik ordning bør vaere universell blant annet for å sikre oppslutningen om den. Jeg tror det er motsatt. Mange av de med god råd ser ikke poenget i at de skal motta en tusenlapp i måneden fra staten for hvert barn under 18 år. Rett og slett fordi de ikke har behov for den.
●●Det er derimot gode grunner til å tro at også de med høye inntekter vil se logikken i at de med lave inntekter får mer i trygd per barn. For det er riktig at 975 kroner i måneden ikke er mye. Verken når barna er små eller i tenårene.
●●Desto mer urettferdig er det at staten i dag gir ut en fast – lav – sum til alle. En sum som ikke er med på å utjevne forskjellene i samfunnet. Men snarere bidrar til å øke dem. For hva gjør husstander hvor de ikke trenger den månedlige tusenlappen? Setter den på høyrentekonto. Som barnet kan ta ut når det fyller 18. Og med det få med seg en betydelig startkapital inn i voksenlivet. Ifølge en utregning i VG fra 2015 utgjør oppspart barnetrygd i 18 år til sammen drøyt 270.000 kroner. Det er mye penger. Saerlig for de som ikke har dem. Og som har måttet bruke hver krone, hver måned.
●●Prinsippet om lik barnetrygd til alle er dessuten allerede brutt. I flere år fikk familier i Nord-troms, Finnmark og på Svalbard et eget tillegg, på 3840 per år per barn. Det falt bort så sent som i 2014. Enslige forsørgere med barn under tre år og som har full overgangsstønad, får et småbarnstillegg på 660 kroner. Og noen får utvidet barnetrygd: Enslige forsørgere får stønad for et barn mer enn det man faktisk forsørger.
●●Alt dette er eksempler på målretting av barnetrygden, om enn med ulike målsettinger.
●●I tillegg graderes i høyeste grad andre tiltak for barnefamilier i dag. For å hjelpe de som trenger det mest. Gratis kjernetid i barnehager og gradert foreldrebetaling for barnehage og SFO er målrettede tiltak. Som går rett på bunnlinja til den enkelte husstand. Og som ikke møter anklager om stigmatisering av mottakerne.
●●Det bør heller ikke en omfordeling av barnetrygden medføre. Også her bør man følge det samme prinsippet som det er stor oppslutning om i resten av politikken: Ta fra de som har mest og gi til de som trenger det mest.