Til ungdommen

Onsdag den 14. november kunne vi lese en kronikk i Fedrelandsvennen der forfatterne ber om at skolen må ta av seg silkehanskene i miljøkampen.

●●Etter over 60 skolebesøk med foredrag og påfølgende diskusjon konkluderer Sigbjørn Mostue og Svein Tveitdal med at barn og unge vet alt for lite, og at vi voksne tar alt for lite ansvar for å informere og undervise.

Denne kronikken er atter en påminnelse. Vi kan ikke vente lengre nå. Vi har sittet lenge nok på hurtigtoget som raser mot stupet – nippende til kaffen (eller champagnen) … småpratende om livets bagateller.

Hvorfor gjør vi ikke noe? Gidder vi ikke, eller orker vi ikke? Det er virkelig et spørsmål som må stilles – om igjen og om igjen. Noen ganske få tror ikke at miljøkampen er nødvendig – og jeg roper det ut: Aldri har jeg noen sinne ønsket så intenst at mine meningsmotstandere har rett. Men jeg tror det dessverre ikke.

Etter den tamme og skummelt lite engasjerende debatten i kjølvannet av den siste Fn-rapporten (komma) har noen få tatt til orde for håpet. Vi kan klare det hvis vi gjør noe nå. Med en gang. Men skjer det noe – nei. Eller jo. Litt. Men det er så uendelig lite. Som et musepiss i havet.

Mange tenker og sier at det er umulig for enkeltmenneske å gjøre noe. Det må politisk handling til. Og det er lett å nikke og vaere enig i det, men hvem startet metoo-kampanjen som raste over land etter land. Var ikke det en enkeltperson?

Tenk om vi kunne få til en liknende aksjon for å få fart i miljøkampen. Tenk om vi kunne få et liknende engasjement og en like glødende intens debatt om hva som må gjøres nå for å få fart i sakene.

Hvem kan utfordres? Kanskje det må bli ungdommen?

Legg fra dere mobilene, gi blaffen i utseende, kroppspress og motetøy og begynn å aksjonere. Ta tak i det som er viktig. Lag en svaer aksjon som raser over hele verden fra kontinent til kontinent. Nå er det nok. Vi finner oss ikke i dette lengre.

Hvem tar hansken? Jeg venter i spenning.