Likegyldighet

Det finnes ikke likegyldighet i Gud, men er vi mennesker likegyldige ovenfor hverandre? «Likasel for andres nød, ofte blind for venners sorg, ka bryr det meg dei andres død, min kulde e så fast ei borg», synger Bjørn Eidsvåg i sin sang «Kyrie».

Jeg liker å ha å gjøre med en Gud som er på dei svakes side, en Gud som inn i døden forsvarer dei som har dårligst sjanse til å nå opp og frem her i livet. Også jeg og du treng å bli tatt imot i min og din utilstrekkelighet. Jeg og du behøver å bli sett, avslørt og likevel elska. Og så treng jeg og du å bli utfordra til å ta inn over oss andres nød, og prøve i det minste å gjøre noe med det.

Og dette leder oss til å igjen spørre om hvem er Gud, hva er kjaerlighet i dette livet? Om Gud er alle dei vi går forbi på gata, uteliggerne, tiggerne, menneske med rusproblem, hva betyr det da at vi snur oss bort?

Men er det sant at dei som bur i svolten kring vår jord er Gud som menneske, da trur vi og at du er stor. Når svoltens haer frå land til land bryt opp og krev ei anna verd, vil vi forstå med vår forstand kva for ein mektig Gud du er.

Du tar meg imot, med alt som er vanskelig å baere. Du tar meg imot, men alt som er vanskelig å vaere. Jeg er sett, avslørt og elsket. I alt jeg tenker og gjør og er. Gud, du går med meg her. Jeg er sett, jeg er avslørt, jeg er elsket.