Den elendige psykiatrien
For en tid tilbake hadde jeg en samtale med en ung kvinne, ca 35 år. Hun sliter psykisk, og hennes erfaringer med det psykiatriske hjelpeapparatet i Kristiansand og i Norge får meg til å tenke på om dette er en velferdsstat verdig.
Hun forteller om barneskolen, hvor hun ble utestengt og mobbet hver dag. Om problemer i pubertetsalderen en ungdom skal slippe å gå igjennom. Hun ble også dopet ned på en nattklubb. «Alt dette, pluss at jeg nok hadde et melankolsk sinn, som gjorde meg sårbar, bidro til at jeg har slitt med depresjoner hele mitt liv.»
Damen forteller videre at hun på tross av dette har vaert yrkesaktiv fra hun kuttet ut videregående til for et års tid siden. Hun kom inn i DPS (Distriktspsykiatrien), hvor hun ble tildelt en psykiatrisk sykepleier. Hun var egentlig pensjonert, men arbeidet en dag annenhver uke.
«De første timene ble jeg møtt med en papirmølje for å diagnostisere meg. Selv visste jeg hva grunnen var og jeg trengte akutt en fagperson å snakke med. Men det ble det aldri tid til. Gjennomgangen førte til at vi så vidt sneiet innom ting som bidro til at jeg måtte åpne lokk jeg helst ville holde lukket, og som ikke var en del av problemet mitt der og da.»
Hun presiserte videre at det nok hadde vaert fint å få åpnet alt, at de fikk mulighet til å ta en helhetlig gjennomgang. Men hun visste at behandleren var ferdig i jobben bare noen måneder senere.
Det skjedde mye i kvinnens liv som holdt henne nede, og hun gikk inn i et frivillig opplegg, Senter mot seksuelle overgrep, som kunne bidra til at hun fikk hjelp med noen av de tingene de så vidt hadde pirket i under kartleggingen i DPS. Hun følte seg trygg under samtalene hun fikk i det frivillige opplegget, som hun også jevnlig går til i dag.
Men for å kunne fortsette med sykemeldingen måtte hun tilbake til DPS. Nav godkjenner ikke senteret hvor hun følte hun fikk så god behandling av. På nytt fikk hun henvist en ny behandler, og igjen var det en eldre psykiatrisk sykepleier som bare jobbet enkelte dager annenhver uke.
Da hun kom til første time, håpet hun på at sykepleieren var oppdatert fra forrige kollega. Men hun viste ingen ting om pasienten, og på nytt begynte kartlegging med skjemaer. Hun rakk to timer hos henne. Første time var i begynnelsen av juni og andre i begynnelsen av august. På nytt rakk damen å bli enda mer knekt av pirkingen i fortiden.
«De siste ukene har jeg slitt ekstra mye. Og i helgen toppet det seg. Mandagen starter med et veldig angstanfall, så ille at jeg valgte å oppsøke fastlegen. Jeg er heldig med legekontoret mitt. De tar pasientene på alvor og sette alltid av tid. Om ikke fastlegen min har tid, har en av de andre legene tid. Legen jeg kom til, kontakter DPS for å se om jeg kunne få en samtale. Det kunne jeg ikke for behandleren min var sykemeldt, og jeg må bli tildelt atter en ny behandler.»
Hun så at sannsynligheten for at hun ble henvist til en ny behandler, hvor hun igjen måtte starte på nytt. Tre behandlere på ett år og enda hadde hun ikke fått hjelp til det som var selve problemet: At hun var overbelastet og utmattet.
I stedet har det endt med at hun i dag føler meg enda mer kjørt enn hva hun gjorde for et år siden, den gang hun først ble sykemeldt. «Jeg har pirket bort i gamle, unødvendige saker, uten å få fullført bearbeidelsen, som har resultert i at dette er blitt ek- stra belastninger på toppen av det som var problemet i utgangspunktet.»
Alternativene til kvinnen var at hun måtte inn i ordningen med AAP, men for å få rett til det, må hun tilbake til DPS, diagnostiseres og derfra sette videre på diverse tiltak. Alt dette føltes så slitsomt at det føltes enklere å gå tilbake på jobb, selv om hun ikke anså seg klar for det.
Damen ser hva denne prosessen har gjort med henne. Hun anser seg som arbeidsufør inntil hun får gjort noe med den psykiske helsen sin. For tiden hever hun dagpenger på Nav. Og prosessen med DPS har skadet henne såpass at hun føler seg verre nå enn da hun begynte. I stedet for å hjelpe henne, påla de henne å gå gjennom en kartlegging som åpnet lokk på lokk - uten at hun fikk gått skikkelig gjennom det, fordi hun ikke er blitt tildelt behandlere som har vaert stabile og regelmessig på jobb. Istedenfor har hun blitt kasteball mellom behandlere som har satt henne tilbake gang på gang. «Jeg er heldigvis et veldig rasjonelt menneske. Jeg står ikke i faresonen for å verken skade meg selv eller andre. Men jeg kan forstå hvordan det kan vaere for dem som faller innenfor den sonen, at det plutselig bikker over, hvis dette er den type «hjelp» som tilbys som akutthjelp for mennesker som sliter.»
Damen forteller at hun nå har fått psykiatrisk hjelp, i alle fall har hun tilbud om det så lenge hun klarer å betale 800 kroner timen. Som Navklient er det ikke mange timene hun ser seg råd til, men hun tar det hun klarer. Hun går fremdeles til samtaler ved Senter mot seksuelle overgrep. Hun understreker at hun ikke lenger er ønsket inn i DPS, fordi hun har takket nei til videre tilbud. Brent barn skyr ilden, fastslår hun.
Jeg anbefalte damen å skaffe seg en advokat og gå til sak mot dette systemet.
Tre behandlere på ett år og enda hadde hun ikke fått hjelp til det som var selve problemet: At hun var overbelastet og utmattet.