Språk og historie

Den engelske historikeren Eugen Rogan innleder sin berømte bok om The Fall of the Ottomans, The Great War in the Middle East 19141920, med å fortelle historien om en ung mann, som skulle ha blitt hans grandonkel, men som falt i slaget ved Gallipoli i Tyrkia 1914 i ung alder.

I 2005 reiste Rogan sammen med sin mor og sin sønn til Gallipoli for å oppsøke stedet hvor hans tidlige slektning var blitt drept og begravet. Omkring 3800 allierte hadde falt i dette slaget.

Fordi de kjørte feil kom de til et annet monument, som han ikke kjente til. Et tyrkisk minnesmerke som fortalte at 14 000 ottomanske soldater falt i dette slaget. Det hadde Rogan aldri hørt om. Det var skrevet en mengde på engelsk om slaget ved Gallipoli, men ikke noe om ottomanenes tap. Ved naermere undersøkelse ble han kjent med store arkiver som dokumenterer hva som skjedde på ottomansk side. Men dette er hovedsakelig skrevet på tyrkisk og arabisk, språk vestlige historikere oftest ikke behersker.

Dette illustrerer hvor viktig språkkunnskap er. Fordi vestlige historikere ikke har behersket disse språkene, har man – utilsiktet – skrevet ensidige fremstillinger av historien om det ottomanske rikets fall.

I dag må det kjempes for å beholde «perifere» og «unyttige» språk ved universitetene. Ikke mange i den vestlige verden leser f. eks. de store språkene tyrkisk og arabisk, de klassiske, europeiske språkene gresk og latin, eller det lille verdensspråket hebraisk, et av åndshistoriens eldste og viktigste språk. På Universitetet i Agder han har man til og med måtte kjempe for å beholde tyskundervisningen. Tysk er Sentral - Europas viktigste språk, og snakkes av hundre millioner mennesker, like utenfor vårt lands grenser. Tyskland er Norges største handelspartner og en stor kulturnasjon – til tross for den brune nazitiden. Men tysk prioriteres ikke av studentene og universitetene følger markedskreftene – selv om markedsnytten når det gjelder tysk språk skulle ligge åpent i dagen.

Universiteter og høyskoler tenderer til å underprioritere humaniora sammenlignet med de mer «nyttige» fagene. Dette går noen ganger ut over språkfag. Slikt er det alt å tape på. Uten språkkunnskaper stiller man bak i køen til både handelsforbindelser og historieforståelse. Det er dette Eugen Rogans historie forteller oss.