Toppen av smålighet

I min overflod hadde jeg behov for å kvitte meg med et par godt brukbare møbler. Jeg gjentar: godt brukbare.

●●De var for gode til å kastes, men for umoderne for en gjenbruksbutikk. Da er jo gjenbrukshallen på miljøstasjonen et godt alternativ.

Men hva har skjedd med gjenbrukshallene i Kristiansand? Jo, de er nedlagte. Hvorfor? Jo, fordi folk fra Øst-europa pleide å stå klare utenfor gjenbrukshallen klokka syv om morgenen. Der lesset de opp biler og tilhengere med våre hensatte møbler, gamle sykler, umoderne lamper og feilfargede kopper og kar. Så satte de kursen sørover - for så å selge det i østeuropeiske land. For en genial ide!

Skikkelige gründere. Fra tiggerkopp til forretningsmann. Men dette ble for mye for Kristiansand kommune. Det var jo meningen at nordmenn skulle forsyne seg, og i alle fall ikke utlendinger som kunne gjøre butikk ut av det. Så gjenbrukshallene måtte jo stenges! Det er jo mye bedre at søpla vår går i forbrenningsovnen på Dalane enn at utlendinger lager seg et levebrød av det. Det får stå til om de da i stedet blir nødt til å gjøre et lite brekk for å forsørge kone og barn, for på Markens vil vi jo heller ikke ha dem.

Dette er logikk som jo alle må forstå!

Og der stod jeg utenfor den stengte gjenbrukshallen, med min fem skuffers kommode i heltre furu og skatollet fra 70-tallet. Det var ingen god følelse å kaste fullt brukbare ting i søppelkontaineren.

Og jeg tenker: Dette må vaere toppen på smålighet! Kan vi ikke en gang unne folk fra fattige land å lage forretning av vår rikmannssøppel?