En tam Jesus?

Én fordel med babyer er at de blir liggende der du la dem – i motsetning til utforskende toåringer og tenåringer. Kanskje dette er én av grunnene til at det er så lett å like julas Jesus? Jesusbarnet ligger der på strå, nydelig og fin, som han har gjort fra vi var små. Vi vet hvor vi har ham.

Den voksne Jesus er annerledes: En mann uten fast bopel som dukker opp på de forskjelligste steder: Hos dem som lengter etter ham – eller etter «noe», og hos dem som helst vil ha seg frabedt hans innblanding.

På Dvd-boksen «Catholisism» er den amerikanske presten Robert E. Barron vår guide i troens mangfoldige verden. Han er solid og entusiastisk. Jeg begeistres og laerer mye! «One of my greatest fears is that Jesus becomes domesticated,» sier han. «Noe av det jeg frykter mest, er at vi gjør Jesus tam. For han er ikke bare vennlig og mild, lik mange andre. I det øyeblikket det skjer, faller hele greia sammen.»

Jeg går mot min 41. jul. Jeg føler jeg har ganske god kontroll på Jesus. Men så har jeg ikke det. Han er alltid noe mer. Derfor er det med skrekkblandet fryd jeg ber min adventsbønn: «Velkommen!»