Svekket regjering
Statsminister Erna Solberg og regjeringen fikk onsdag sterk kritikk fra Stortinget i terrorsikringssaken. Det var på sin plass. Men også opposisjonspartiene burde vaere ydmyke på dette området.
Svaert alvorlig» var et uttrykk som gikk igjen i Stortingets debatt onsdag. Til grunn lå Riksrevisjonens rapport som bruker dette uttrykket om regjeringens manglende innsats for å sikre viktige objekter mot terrorangrep. Og dette er altså den skarpeste ordbruken Riksrevisjonen bruker.
Derfor var det ikke overraskende at en samlet opposisjon også konkluderte med det samme uttrykket. Og derfor er situasjonen for regjeringen det samme – svaert alvorlig. En regjering som utsettes for så sterk kritikk fra et flertall i Stortinget, er en svekket regjering.
Likevel endte det altså ikke med regjeringskrise. Ut ifra sakens alvor kunne den endt med regjeringens avgang. Likevel er det flere grunner til at sterk kritikk, men ikke krise, var det naturlige.
For det første er terrorsikring en sak som har utviklet seg gjennom flere år, helt fra den skjebnesvangre dagen da terroren rammet Norge, 22. juli 2011. De voldsomme lidelsene som den dagen ble påført så mange mennesker, avdekket også hvor katastrofalt dårlig den norske terrorberedskapen var.
men til tross for knusende kritikk fra Gjørvkommisjonen, fikk dette ikke politiske konsekvenser. I stedet var det bred enighet om at objektsikring, grunnsikring og langt bedre samarbeid mellom offentlige etater skulle vaere et felles anliggende som hele samfunnet skulle samle seg om. En plan for terrorsikring ble vedtatt, som skulle vaere gjennomført innen utgangen av 2014.
At det ikke ble gjennomført, må også den forrige regjeringen ta ansvaret for. Det hører også med til denne historien at de davaerende regjeringspartiene i årene etter – som opposisjonspartier – ikke har foreslått betydelige økninger i bevilgningene til den stadig dyrere og mer omfattende terrorsikringen, utover det regjeringspartiene har sikret flertall for.
Like fullt er det dagens regjering som må ta ansvar for at den ikke har fulgt opp Stortingets vedtak. Og for at den ikke har informert Stortinget om de faktiske forhold. For det fortjener den svaert alvorlig kritikk.
Likevel er det flere grunner til at sterk kritikk, men ikke krise, var det naturlige.