Julegavetips? En solidarisk asylpolitikk
Desember er endelig her. Jula er rett rundt hjørnet og eksamensstresset erstattes av stress over julegaver, pynt og mat.
●●Snøen kommer straks, og enkelte steder i landet har snøen allerede sikkert kommet. Akkurat på denne tiden er det desto viktigere å sette fokus på de svake i samfunnet, saerlig asylbarna.
Jul i Norge har begynt å ligne mye på hvordan jula feires i USA. Dette er forøvrig ikke rart, vi har jo tross alt allerede adoptert mye rart derfra, bla. Black Friday og Halloween for å nevne noe. Det er mye interessant som vi har fått ut av tradisjoner fra andre land, men en viktig ting som vi aldri må adoptere fra USA er innvandrerpolitikken deres.
USA svarte på migrasjon tidligere iår ved å sette opp konsentrasjons leir-lignende camper, separere familier og ikke minst tvinge barn til å forsvare seg selv i rettssaker om sin egen migrasjonsstatus. Få forsto engelsk, og ingen forsto hva som foregikk. Slike tilstander har vi heldigvis ikke i Norge, men det forsvarer på ingen måte asylpolitikken som drives i dette landet.
Barna som bor på asylmottak i Norge er ikkebåret innpå gullstoler, som det fremstilles a vinn- vandrerfiendtlige organisasjoner og politikere. Asylbarna har ikke rett på utdanning, og mange går sultne til sengs pga matmangel – enten det ikke er mat eller at maten ikke er naeringsfull. De får ikke psykisk helsehjelp selv om de sårt trenger det, og hvis du også har søsken som måtte bli i hjemlandet så må du deale med sorg og usikkerhet som et tillegg til alt annet som foregår.
Dette er ikke greit, og hører i hvert fall ikke hjemme i Norge.
Til jul i år ønsker jeg meg en ting – en mer solidarisk asylpolitikk. En asylpolitikk som har tillit til barn og unge som kommer hit, og gir dem den tryggheten de har blitt frarøvet av krig og nød. Jeg vil ha en asylpolitikk som tar vare på de svakeste, som lar folk gå på skole og komme seg i arbeid istedenfor å råtne vekk i et lukket rom på et mottak uten kompetente ansatte. En asylpolitikk som lar barn vaere barn, og gir dem mulighetene de ellers ikke hadde fått. Er det for mye å be om i verdens beste land?