Hvem tjener EØS?
Eøs-avtalen ødelegger arbeidslivet og gjør det vanskelig å videreføre den nordiske modellen. Det er det flere og flere innen fagbevegelsen som innser.
Tariffnemnda vedtok at utgifter til reise, kost og losji i forbindelse med arbeidsoppdrag bare skal dekkes for reiser innenlands. Det betyr at heretter må utenlandske arbeidstakere selv dekke utgiftene til og fra hjemstedet. Dermed blir det billigere for arbeidsgivere å hente arbeidstakere fra Polen og andre land øst i EU enn det har vaert til nå. Tariffnemndas vedtak kan ikke ankes.
Siden 2000 er det 22-24 millioner faerre innbyggere i Øst-europa i følge «Le Monde Diplomatic» (juni 2018). Hvilke konsekvenser får dette for kompetansen i ulike fattige Eu-land at arbeidskraft, i hovedsak menn i sin beste alder, forsvinner til andre rikere EU -land? L iberaliseringen av bemanning s bransje ni 2000 og Øst-utvidelsen i 2004 har endret arbeidslivet i Norge dramatisk. Store deler av arbeidstakerne fra Øst-europa er pendlere som i hovedsak er «ansatte» i bemanning s foretak. Pendlere har et helt annet forhold til å organisere seg enn de som etablerer seg i Norge. De tjener fra fem til ti ganger mer enn i hjemlandet og ønsker å jobbe lange dager uten overtidsbetaling. Et slikt arbeidsliv er utrivelig!
Eøs-tilhengere benytter stadig det forslitte argumentet at vi trenger Eøs-avtalen for å få solgt varene våre på Eu-markedet. Dette er så villedende som det kan få bli. N orge har fra juli 1973 en frihandelsavtale med EU. Frihandelsavtalen ble inngått etter nei-flertallet ved Eu-avstemningen i 1972, og innførte tollfrihet på handelen med industrivarer mellom Norge og EU med noen få unntak. F a ed re landsvennen spurte lederne i viktige eksportbedrifter i Agder om Brexit og tendensene til handelskrig (30. okt.). Alle var opptatt av åpen handel og forutsigbare forhold i varebyttet. Ingen nevnte EØS som en spesiell nødvendighet i seg selv. F rihandelsavtalen av 1973 er ikke sagt opp – og den er fortsatt i bruk. Avtalen regulerer den delen av handelen mellom Norge og EU som ikke reguleres av Eøs-avtalen, for eksempel handel med fisk og en del landbruksprodukter. Hvis v igår utav EØS, er det frihandelsavtalens om gjelder–modifisert med de endringene som etter 1995 er kommetgjennomregelverket til Verdens handelsorganisa- sjon, W TO. Dette regelverket binde ralle lands o mer medlemmer av WTO. En utmelding av EØS er derfor ikke et skritt ut i det uvisse, selv om det er enorme mengder med dokumenter som nok må gjennomgås og behandles.
EU står likevel fritt til å si opp frihandelsavtalen med Norge. Men hvorfor skulle EU finne på noe slikt? Størstedelen av eksporten vår til EU består av råvarer og halvfabrikata som er innsatsvarer i EUS produksjonsliv. Norske eksportvarer som metaller, papir og fisk trengs som innsatsvarer i bilfabrikker, trykkerier og foredlingsindustri som gjerne vil ha de norske varene billigst mulig. For EU er det heller ikke noen grunn til å stenge norsk olje, gass eller andre innsatsvarer ute.
Det vi kjøper fra EU, er derimot i alt vesentlig ferdigvarer, alt fra skruer til biler og maskiner. Det er på handel med ferdigvarer at EU har vunnet markedsandeler i Norge, mens Norge har tapt markedsandeler på Eu-markedet etter at den gjensidige tollfriheten ble etablert på 1970-tallet.
I den situasjonen vil både Norge og EU se seg tjent med å inngå en handels- og samarbeidsavtale som fører videre den situasjonen som ble etablert på 1970-tallet: tollfrihet for handelen med råvarer og industrivarer mellom EU og Norge – og et utstrakt samarbeid på alle områder som ikke betyr å underkaste seg markedsfrihetene på EUS indre marked.
Det er denne underkastelsen under Eu-regler som den norske Eøs-motstanden vil ha slutt på. Eøs-avtalen krever at enhver norsk lov må vike hvis den er i strid med EUS regelverk. Det burde vaere et tankekors for Eøs-tilhengerne at noe slikt krever ikke EU av noen andre land enn Norge, Island og Liechtenstein.
Når de folkevalgtes myndighet på område etter område blir delegert bort, så forsvinner folkestyret. Når tilpassingen har kommet til et visst skjaeringspunkt, da kan Eu-tilhengerne med en større grad av rett hevde at det kun er stemmeretten vi mangler. Da kan vi bli medlem av EU gjennom resignasjonens stille og passive kraft. D et som driver oss inn i EU er den samme kraft som bringer oss ut av demokratiet. Det er ingenting som er en selvfølge, hverken at Norge aldri blir Eu-medlem eller at Norge forblir et folkestyre. En får si det med den franske filosofen Jean Paul Sartre at vi alle velger og at det ikke å velge også er et valg. Slutt aktivt opp om Nei til EU!
Det som driver oss inn i EU er den samme kraft som bringer oss ut av demokratiet.