Kan EU hjelpe May ut av knipa?

Før torsdagens Eu-toppmøte hadde Theresa May reist rundt i EUS hovedsteder med lua i handa. Samtidig var hun naer ved å bli kastet av sine egne onsdag kveld.

EU-lederne vil gjerne komme den desperate britiske statsministeren i møte, men de frykter at hjelpen vil vaere forgjeves.

Det første spørsmålet som Storbritannias brexitminister ble møtt med da han for første gang satte fot i Brussel etter ydmykelsen mandag kveld var om han var flau? Om han var pinlig berørt over at parlamentets avstemning om brexitavtalen mellom Theresa May og EU ble utsatt i siste liten?

– Nei, slett ikke, svarte brexitminister Martin Callanan.

Han tilføyde at han hele tiden visste at EUS første «skilsmisse» ville bli vanskelig. Det neste spørsmålet han fikk gjaldt Theresa Mays nylige rundreise til europeiske regjeringsledere, og hva hun ønsket å oppnå med dette, etter at hun mandag besøkte Haag, Berlin, Brussel og Dublin.

– Hun ville ha ytterligere juridiske forsikringer om at Storbritannia ikke vil bli permanent fanget i den irske nødløsningen, svarte Callanan, som altså er Storbritannias tredje brexitminister på fem måneder.

NØDLØSNING

La oss ta brexitministerens ord for god fisk. Vi tar utgangspunkt i at det er den irske nødløsningen som er problemet. At det er denne som gjør at 100 parlamentsmedlemmer offentlig har meldt ut at de ikke støtter Theresa Mays brexitavtale.

Kort fortalt betyr avtalen mellom EU og Storbritannia at man vil opprette et felles midlertidig tollområde – en nødløsning – som skal sikre at det ikke blir grensekontroll på tvers av den irske øyen, mellom Eu-medlemmet Irland og det britiske Nord-irland.

Det er dette som er den omdiskuterte nødløsningen. Det er en forsikringsordning som kun vil trå i kraft om EU og Storbritannia ikke klarer å bli enige om en omfattende handelsavtale som kan erstatte nødløsningen.

Avtalen om det midlertidige tollområdet innebaerer at Storbritannia og saerlig Nordirland vil vaere bundet til «full tilpassing» etter nåvaerende og kommende Eu-regler. For å sikre rettferdig konkurranse mellom bedrifter på begge sider av Den engelske kanal forplikter Storbritannia seg dessuten til å overholde minimumsstandarder når det gjelder statlig støtte, arbeiderrettigheter, miljø og skatt.

HANDELSAVTALE

Mange i Storbritannia, og da saerlig de hardkokte Eu-skeptikerne i det konservative regjeringspartiet, frykter at denne nødløsningen vil vare evig, og at den vil binde Storbritannia til å følge EUS regler, som britene til gjengjeld ikke vil ha innflytelse på siden de ikke lenger vil vaere representert i Brussel og Strasbourg.

Theresa May vil kanskje aller helst reise hjem fra Brussel med en utløpsdato på denne nødløsningen. Sett fra Brussel er imidlertid det fullstendig urealistisk. Det er ikke lenger en forsikringsordning mot en hard grense i en politisk følsom region om man på forhånd vet at løsningen skal avvikles om for eksempel fem år, lyder EUS logikk. Og dette vet Theresa May godt.

Derfor sier hun seg fornøyd med å kreve «forsikringer» fra EU om at nødløsningen ikke skal vare evig.

At det slett ikke er meningen at den skal tas i bruk, fordi EU er langt mer interessert i å få på plass en ambisiøs handelsavtale som vil gjøre nødløsningen overflødig.

Som utgangspunkt vil EU gå langt for å komme Theresa May i møte. Ikke minst fordi Eu-lederne nødig vil bli sett på som ansvarlige for det politiske kaoset som har fulgt i kjølvannet på brexitavstemningen sommeren 2016. Men hva slags konkrete tiltak kan EU gjøre for å hjelpe?

INGEN ENDRINGER

Teoretisk sett kunne EU gitt etter for presset og åpnet den juridisk bindende skilsmisseavtalen på over 500 sider eller den medfølgende politiske erklaeringen og kopiere et par setninger over fra den britiske ønskelisten. Da kunne Theresa May ha reist hjem fra Brussel med akkurat det hennes konservative partifeller ønsker seg.

Men skilsmisseavtalen vil ikke under noen omstendigheter åpnes for endringer. Det har Eu-kommisjonens leder, Jeanclaude Juncker, og et vell av andre Eu-ledere gjort krystallklart. For det var bare så vidt at avtalens mange kompromisser fant støtte blant de resterende 27 Eu-landene, og eventuelle endringer kan føre til at de europeiske landene setter skapet på plass.

Endringer i avtalen er heller ikke nødvendigvis til britenes fordel, dersom for eksempel Danmark begynner å putte nye fiskerikrav inn i den, eller at Spania forlanger flere ord om Gibraltar.

Til gjengjeld kan man godt forestille seg at stats- og regjeringslederne torsdag vil komme Theresa May i møte med «forsikringer» og «avklaringer» i konklusjonene fra torsdagens Eu-toppmøte.

Eu-diplomater snakker dessuten om at man kan forestille seg at Eu-lederne på toppmøtet vil oppfordre til at man får undersøkt mulighetene for å utferdige en ytterligere hensiktserklaering til bruk i januar, når skilsmisseavtalen omsider skal gjennom det britiske parlamentet.

KLOKKEN TIKKER

Som et utgangspunkt er det ikke vanskelig for EU å si høyt og tydelig at det slett ikke er meningen at nødløsningen skal tas i bruk. Den må ses som en midlertidig foranstaltning. Men det store spørsmålet er: Hjelper det overhodet, dersom EU gir Theresa May de ønskede «forsikringene»? Utgjør det noen forskjell i det uforutsigbare politiske kaoset i Storbritannia? Vil det ikke bare føre til at det kommer nye britiske krav etter den neste regjeringskrisen?

– Hjelper det? Vil ikke et slikt dokument bli brent i løpet av julen i en eller annen britisk peis, og så kommer de tilbake med nye krav, spør en Eu-diplomat.

Og så er vi tilbake til nødløsningen, og om det er denne som er det egentlige problemet. Om det ikke kun er ett av flere problemer. Det finnes et vell av forskjellige årsaker til at Theresa May ikke har støtte til sin skilsmisseavtale i parlamentet.

Noen vil stemme nei fordi avtalen ikke binder Storbritannia tett nok opp mot EU. Andre fordi den binder dem for tett til EU. Ved å utsette parlamentets avstemning om avtalen har May forsøkt å kjøpe seg tid, i håp om at flere vil støtte opp om hennes avtale etter hvert som tiden er i ferd med å løpe ut.

Dette blir hun hånet for, men akkurat nå er det hennes beste mulighet. For hver dag som går blir det nemlig stadig mer sannsynlig at Storbritannia 29. mars 2019 forlater Den europeiske union uten noen slags form for avtale, med et økonomisk mareritt til følge.

Theresa May må satse på at utsikten over den økonomiske klippeskrenten vil skremme nok parlamentarikere til å støtte opp om hennes avtale.