Go Ahead og det irreversible
Det private engelske jernbaneselskapet Go Ahead vant anbudskonkurransen om å drifte jernbanestrekningen fra Oslo til Stavanger. Mange forundret seg over det. Go Ahead hadde riktignok det laveste anbudet, men det var stort sett alt.
Det hevdes til og med at konkurransereglene kan vaere brutt. For på nesten alle andre områder ble Go Ahead vurdert dårligere enn NSB og SJ.
Men det er liten grunn til å vaere overrasket. Dette var et varslet og forutsigbart resultat. For da regjeringen Solberg tiltrådte i 2013, ble det innført et nytt prinsipp i norsk politikk. Erna Solberg satte seg som mål å bruke det borgerlige flertallet på Stortinget for å få vedtatt og satt i verk irreversible endringer i det norske samfunnet. Endringer som helst skulle vaere umulig å få reversert, i alle fall meget vanskelig å føre tilbake til de tilstandene de var i før hun overtok.
For å lykkes med dette prosjektet, sa hun at hun trengte åtte år. I løpet av to regjeringsperioder skulle hun klare å skape et Norge i sitt bilde, eller i de borgerliges bilde, i Høyres, Venstres, Frps og Krfs forståelse av hva som var det beste Norge. De siste fire årene hun hadde behov for, fikk hun ved valget i 2017, hvis hun får sitte perioden ut.
For å oppnå det irreversible var det saerlig fire store, poliske områder hun ville konsentrere seg om: sentralisering, privatisering, reduksjon i statlig eierskap, og skatt. Med store reformer knyttet til disse fire områdene, ville hun skape et Norge hvor statens, eller det offentliges innflytelse i samfunnet, ble sterk redusert. Et mål og et mulig resultat som de konservative og liberalistene i H., V. og Frp fort kunne enes om.
Hun har arbeidethardt for å få KRF med på laget. For å få det til er hun villig til å strekke seg og Høyre langt. Og nå ser hun ut til å lykkes. For KRF er villig til å svelge mange kameler for å få gjort noe med abortpolitikken og for å beholde friskolene.
Med den dårlig forberedte kommunereformen og den hast- verkspregede og noe underlige regionreformen slår Erna to fluer i en smekk: Sentralisering og privatisering er naert knyttet til hverandre. De avgjørende vedtakene, der noen virker rent latterlige, viser at hun ikke er ute etter de mest fornuftige løsningene på kort sikt, men at hun derimot har andre siktemål med reformene.
Målet er først og fremst konkurranseutsetting av offentlige tjenester. Større kommuner og større fylkeskommuner gjør det lettere for private aktører å konkurrere om de offentlige tilbudene. Et større marked er alltid til fordel for private aktører. De slipper å ta politiske hensyn som lokalisering i storkommunen av barnehager, skoler, eldreboliger osv. Slik oppfyller uforståelige vedtak som Viken og noen kommuner uten felles grenser, som f.eks. Kinn i Sogn og Fjordane, kravet til størrelse. Det er størrelsen det kommer an på, ikke geografi, felles arbeidsmarked, bo-marked, skolemarked osv. Bedre konkurranseforhold for de private trumfer alt. Og på sikt kan alle attråverdige, offentlige tjenester bli privatisert, mens det offentlige sitter igjen med det som ikke lønner seg for andre. Vi kan ane framtiden ved å se på Trumps USA. Ernas endringer er ikke avhengig av umiddelbare resultater. Målet er å vanskeliggjøre/umuliggjøre arbeidet når eller dersom venstresiden i norsk politikk kommer tilbake i posisjon og ønsker å sette i gang kostbare reformer som vil kreve stor statlig innsats finansiert med økt skatt. Jo mindre og fattigere staten blir, jo mer oppdelt den er, jo større krav det stilles til offentlige virksomheter om effektivisering, jo vanskeligere vil skattebaserte reformer vaere å gjennomføre.
For å nå sine mål utnytter hun kanskje den største av demokratiets svakheter; det at det er omtrent umulig å føre en politikk som krever noe av folk flest. Det finnes populistiske partier som til enhver tid vil utnytte dette; det gjelder når det er snakk om miljø og klima og ikke minst om å heve skattene.
Vel vitende om at partier som programfester skatteøkning med stor sannsynlighet begår harakiri, innledet Erna samarbeid med det mest populistiske partiet i Norge, Frp. Derfor er det viktig for henne å sette i verk skattereduksjoner for de høytlønte selv om de beviselig ikke skaper nye arbeidsplasser. Det spiller ingen rolle bare skattenivået går ned. Belønningen får hun i form av stemmer når skattene foreslås økt av venstresiden.
For ytterligere å redusere offentlig sektor, vil Erna avhende statlig eierskap. Det statlige eiendomsselskapet Entra er satt på børs, oppdrettsselskapet Cermaq er solgt. Regjeringen har kvittet seg med, eller er i ferd med å selge Mesta, Flytoget, Statskog osv. Alle til stor motstand fra allmuen. Og hjemfallsretten står for fall.
Merkelige sammenslåinger, skattereduksjon for de rikeste uten fornuftig begrunnelse, salg av lønnsomme statlige virksomheter, og Ernas tanker om det irreversible, burde ha vaert informasjon nok om at det private jernbaneselskapet Go Ahead ville vinne en kamp om å drifte en jernbanestrekning i konkurranse med de statlige NSB og SJ.
Vi kan ane framtiden ved å se på Trumps USA.