Engler

Luk 1,26-38

Vi er alle glad i engler. Ikke minst nå når det naermer seg jul. Jeg er det selv, har en hel haerskare som hvert år på denne tida kommer dalende ned i skjul fra oven (loftet) og bringer godt budskap, dufte av paradis grønt, inn i alle kriker og kroker i stua mi. Vi forbinder englene med alt som vi så ofte mislykkes med selv. Alt som er rent, fint, edelt, godt. Jeg er svaert glad i juleenglene mine. Noen får lov å vaere med oss hele året gjennom. Og så finnes det alltid engler i våre liv. I form av gode, kjaere mennesker som er der for oss hele tiden, eller som dukker opp i kritiske faser og baerer oss når vi trenger å baeres.

Engler er ikke, slik enkelte har forsøkt å drive rene businessen på, noe man kan skolere seg i å få kontakt med. Engler er sendebud. Angelos – budbaerer. Guds sendebud. De dukker opp av og til i Bibelen, og da er det stort sett når det er store ting på gang. Ofte forbundet med et barn som skal fødes. Aldri har engleaktiviteten på jorda vaert større enn rundt år null. Selveste Gabriel kom på besøk til Maria, og sa henne, slik engler alltid pleier å gjøre når de møter redde mennesker: «Frykt ikke!» For engler kommer stort sett alltid med godt budskap: «Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.» Det navnet som betyr: «Herren frelser». For det var akkurat derfor den allmektige, evige Gud ble et lite, sårbart menneske. For å vaere sammen med oss. Ha fellesskap med oss. Dele kår med oss. Elske oss helt inn i døden, og siden helt inn i himmelen. Gjennom Maria har vi har funnet nåde hos Gud. Det er håp. Det var stort nok for Gud å bli menneske.