Hver gang vi går forbi «Karstens Plass» utenfor Sparebanken Sør Arena, bør vi takke og bukke i aerbødighet.
Trenerlegenden Karsten Johannessen døde søndag 16. desember, 93 år gammel. Det var en veldig trist beskjed å få, og mange gode minner dukket opp.
Hardt arbeid, stå-på-vilje, tael, aergjerrighet, medmenneskelighet, glød, optimisme og sist, men ikke minst, et gnistrende godt humør med verdens beste glimt i øyet. Det tenker jeg på når jeg tenker på Karsten. Jeg hadde gleden av å ha ham som trener i tre år på slutten av 80-tallet, og det er år jeg er veldig takknemlig for. Han fikk det beste ut av spillerne, og hadde en egen evne til å se hvor på banen spillerne hadde størst potensial. De er ikke få, spillerne han omskolerte, og i tillegg var han en mester til å gi tillit til unge spillere.
«Sakkeus, kom ned fra treet!»ropet runget over Kristiansand stadion da tolleren ikke fulgte med i timen på en trening en kald vinterdag i 1989. Jeg har mange ganger tenkt på hvilken genial måte det var å si fra til meg på. Strengt, men med en god porsjon lun humor. Alle lo, men samtidig skjønte alle at her måtte vi holde fokus.
Han sa ting på sin måte, og både ord, uttrykk og grammatikk kunne få en sjarmerende vri. Mange av uttalelsene hans er blitt klassikere og behørig omtalt, og det hendte også at han slo til med en utenlandsk versjon. På en treningsleir i Danmark oversatte han ordtaket «Ingen vet hvor haren hopper» til «Niemand wissen wo die Hünen galoppieren». Den dag i dag er det ingen som vet hvor den haren ble av.
Karsten tenkte fotball 24 timer i døgnet, også når han kjørte bil. Av og til ble han så ivrig at han holdt spillermøte og tegnet nye angrepstrekk på en duggete frontrute, mens han kjørte. Og han var ikke verdens beste sjåfør. En gang satt jeg på med han hjem fra Haugesund etter en kamp. Da vi naermet oss en rundkjøring i Stavanger, gjorde han ingen tegn til å redusere farten. «Det kommer snart en rundkjøring!», ropte jeg nervøst. «Er det noe nytt?», spurte han og skrenset gjennom rundkjøringen i 70 kilometer i timen.
Han ga mange spillere treffende kallenavn, og av og til slo han to fluer i en smekk. Åge Maridal og Tore Hadler-olsen ble til Åge Hadler, den kjente orien- teringsløperen. Som nevnt ble jeg kalt Sakkeus, men også Krabbekloa og Gummitåa kommer fra ham på grunn av måten jeg taklet på.
Karsten brydde seg om spillerne, og han fulgte oss opp fra morgen til kveld. En mandag kl. 06.30 skulle jeg opereres for en skade i haelen. Karsten dukket selvfølgelig opp, men ble ikke sittende stille på venterommet. Han hang over Dr. Haerum på operasjonsrommet da han skar opp haelen. «Det er bare fullt av fiskeslo der inne, men du er jo fra øya», ropte Karsten.
Så lenge Karsten kunne, fulgte han Start med argusøyne. Jeg traff ham ofte på kamp. Det var alltid hyggelig og inspirerende å slå av en prat. Han var glødende interessert, og hadde klare meninger om spillets gang.
Karsten var trener for Start i 1954, og han var trener for Start i 1996, 42 år senere. Han var trener i 18 sesonger for klubben han elsket så ufattelig høyt. En utrolig prestasjon.
Vi er mange som har mye å takke Karsten for, og vi har laert mye av ham. Han var en fantastisk personlighet og en god venn, og hans navn vil for alltid vaere skrevet med gullskrift i Starts historie. Hver gang vi går forbi «Karstens Plass» utenfor Sparebanken Sør Arena, bør vi takke og bukke i aerbødighet.
Mine tanker går til familien, og jeg lyser fred over Karstens gode og uforglemmelige minne. Han satte dype spor. Takk for kampen!