Handlelyst?
Det er den tiden på året igjen. Kalenderen er uten nåde.
Det naermer seg jul. Det betyr bare én ting: jeg må ut og handle klaer! Sånn er det bare. Jeg har drøyd det så lenge jeg kan, selv om jeg vet at det er ingen vei utenom.
Av erfaring så vet jeg at jo lenger jeg drøyer, jo mer stress vil det bli. Det blir mer folk i alle butikkene som skal slåss om plassen både i butikkene og foran kassa, og ikke minst foran prøverommene. Prøverommene ja! I mitt hode er det selve bildet på det ultimate torturkammer.
Ja men tenk deg da! Du blir puttet inn i et rom på størrelse med et klesskap, og inni der skal du ta av og på deg alle mulige slags klaer, og et speil som viser deg selv i helfigur fra alle kanter på en gang. Og ikke minst lys. Kraftig lys som nådeløst viser deg alle små og store tegn på forfallet ved deg selv som du klarer å overse i ditt eget speil hjemme fordi der er det mye dunklere belysning, og kanskje har du ikke brillene på når du ser i det, og du synes egentlig ikke du ser så helt gal ut.
Men det er bare helt til du kommer inn i et prøverom! Da SER du det liksom. Jeg har mange uhyggelige opplevelser fra prøverom. Det var der jeg for første gang la merke til at jeg hadde fått rynker i kinnene, og jeg gikk ut derfra med bøyd nakke, og var deprimert i flere dager. g så all den hjelpen som du får! Jeg kjenner av og til at det liksom støkker litt i meg når jeg kommer inn i en eller annen butikk, og ikke klarer å snike meg bak en hylle i fred og ro, (jeg skjønner for så vidt at det kan virke en smule mistenkelig egentlig når noen sniker seg inn i en butikk og gjemmer seg bak hyllene men.. ), og jeg ser at personalet naermer seg og spør
Ovennlig: «Kan jeg hjelpe deg med noe?»
Selvfølgelig trenger jeg antakelig hjelp til et eller annet – ganske mye også sikkert – men der og da har jeg ofte bare lyst til å gå rundt på egenhånd og kikke og fundere – prøve litt og kanskje ta noen feil valg da, kjøpe noe jeg egentlig ikke passer, men når de spør meg kjenner jeg at det snurper seg sammen inni magen min, jeg får nesten litt sånn presteringsangst og i hodet tenker jeg febrilsk over hva jeg skal svare. «Nei takk – jeg vil bare kikke litt» er ofte standardsvaret. Og så går jeg der og kikker da, og lurer på veldig mye, men tør ikke spørre for da føler jeg at jeg MÅ kjøpe noe etterpå.
Jeg kan jo liksom ikke bruke av deres hjelp og tid uten å gi noe tilbake, så hvis jeg får hjelp i butikken, da ender jeg ofte opp med å kjøpe noe for å vaere litt grei. Eller jeg må bruke mange unnskyldninger på hvorfor jeg ikke vil ha noe i dag og går derfra med verdens dårligste samvittighet og tenker at nå ble sikkert ekspeditøren veldig lei seg, og så føler jeg meg elendig.
Det verste er når jeg har med meg noen, og jeg blir plassert i prøverommet. Så allierer den jeg har med meg seg med personalet og så går de utenfor til og fra med ting de mener jeg bør prøve … Da er jeg egentlig fortapt. For da har jeg ikke lenger noen innvirkning på hva slags klaer som skal prøves, og i tillegg er de to. Og de samarbeider. er for en tid tilbake var et sånt tilfelle. Jeg skulle i et fint selskap, og trengte en ny kjole. Jeg hadde ikke bare en – men hele to venninner for å vaere sikker på å finne den rette kjolen. Jeg ble plassert i mange prøverom mens de gikk rundt i butikkene og i samarbeid med personalet hentet kjoler til meg. Jeg hørte at de fniste, snakket og lo sammen,( jeg tror til og med de hadde en liten kaffepause) mens jeg sto svett og halvnaken inni «skapet» og forsøkte å få på meg det de stakk inn gjennom det lille gardinet du vet. «Prøv denne», sa de og var allerede på vei etter flere.
Jeg prøvde de utroligste kreasjoner den dagen. Jeg passet ingen av dem. Til slutt bestemte jeg meg for å gi opp hele greia og bare finne noe i skapet mitt hjemme. Det var jo fullt av sånne «enkveldskjoler» som nok kunne bli brukt flere ganger. Jeg hadde fått på meg alle mine egne klaer og var klar til å gå, da enda en kjole kom svevende over gardinforhenget med beskjed om at: «Denne bare MÅ du prøve»! Og den kjolen var faktisk utrolig fin og elegant og
Hstilig - så da var det bare å kle av seg alt igjen, og ta kjolen på.
Og da konstaterte jeg at kjolen var finest mens den fortsatt hang på kleshengeren. Så fort den kom på kroppen min var den ikke fullt så fin lenger. Men der stod det da tre stykker som sa at jeg var «SÅ FIN», og da mistet jeg all kraft, og bare gikk med på det. De skulle sy den inn så den passet bedre. De lovet at den skulle sitte som et skudd! Og det gjorde den! Om jeg hadde lagt på meg et halvt gram frem til jeg skulle bruke den, så ville jeg ikke få den på. eg endte opp med å gå i selskap i en kjole som var som et pølseskinn og var helt umulig å puste i en hel kveld. Dyr var den også. I tillegg hadde jeg høye sko som jeg måtte stavre rundt på inni pølseskinnet. Det var en av mine verste kvelder på lenge. Jeg var glad da jeg kom hjem og kunne ta på meg joggebuksa og puste fritt.
Nei, nå vet jeg hva jeg gjør! Jeg blåser i hele kjolekjøpet nå, og finner noe i skapet som jeg kan gå med i julen. Den jeg kjøpte i fjor er jo fortsatt like fin, og alle har sikkert glemt at jeg gikk med den. Se – da var det løst.
J