Norge i Sikkerhetsrådet – hvorfor det?
I 2019 vil regjeringen jobbe hardt for at Norge skal få en plass i Sikkerhetsrådet i FN. Har vi egentlig noe der å gjøre? Vil vi gjøre en forskjell?
Norge ønsker å bli medlem av Sikkerhetsrådet i perioden 2020-2021 som ett av de 10 landene som ikke er faste medlemmer. Det er 20 år siden sist. Norge konkurrerer med Canada og Irland.
Medlemskap gir innflytelse. Det gir ansvar for beslutninger og tiltak av største betydning for fred og frihet i en rekke land og for det internasjonale samfunn samlet. Dessuten gir det synlighet og status, og utvilsomt spennende oppgaver for diplomater og politikere.
Det finnes argumenter for at Norge bør kunne bli medlem. Vi er en betydelig giver til bistand og utviklingsarbeid. Norge har, med varierende hell riktignok, bistått ved flere meklinger i store konflikter. Vi har støttet en rekke av FNS fredsbevarende initiativ og tiltak både politisk, humanitaert og militaert. Norge støtter opp om folkeretten og en internasjonal orden. Med rette eller urette har vi alltid forsøkt å skape bilde av Norge som saerlig humanitaert og fredselskende. Det er mulig at vi har lykkes med det. Mange land ser oss nok sånn.
Spørsmålet er likevel om vi har noe å tilføre Sikkerhetsrådet. Vil vi kunne gjøre en forskjell?
Våger vi virkelig å stå opp for de verdiene vi verbalt slutter oss til? På selvstendig vis? Studerer vi vår utenriks- og sikkerhetspolitikk de siste årene finner vi ting som dessverre gir grunn til å tvile på det.
Vi deltok i bombingen av Libya. Med våre 600 bomber var vi aktivt med på en krig som aldri skulle vaert ført. Konsekvensene var katastrofale og bidro overhodet ikke til fred og frihet. Bare kaos og ødeleggelse.
Norge handler med Saudi-arabia. Vi selger militaert utstyr av typen B-materiell til et land som bl.a. knuser Jemen. Oljefondet har investert 7 milliarder i dette autoritaere landet som er blant de som bryter menneskerettighetene mer enn noen andre, og som har gitt naering til terrorisme verden over. Det bestialske mordet på journalisten Jamal Khashoggi i Tyrkia, bare bekrefter bildet av et land totalt i utakt med alle FNS verdier.
Sommeren 2018 ble det fullstendig diplomatisk krise mellom Canada og Saudi-arabia. Canada uttrykte sterk bekymring for arrestasjoner av menneskerettighetsforkjempere i Saudi-arabia og forventet internasjonal støtte. Den norske utenriksministeren uttrykte bekymring, men ga ingen tydelig støtte, verken i ord eller handling til Canada som virkelig våget å stå opp for grunnleggende verdier.
Vi bøyer oss for Kinas krav om å forholde oss i ro og vaere nesten tause overfor grove brudd på menneskerettigheter. Under FNS nylige høring om menneskerettigheter i Kina, var Norges spørsmål pinlig forsiktige. Tildelingen av Nobelprisen for 2009 til den fengslede regimekritikeren og menneskerettighetsforkjemperen Liu Xiabo, gjorde kineserne rasende. Norge ble sendt ut i kulden og tvang oss senere til å be om nåde. Vi kom krypende inn igjen og må overse Kinas stadig mer autoritaere utvikling for å kunne selge laks og intensivere annen handel.
Dalai Lama fikk Nobelprisen i 1989. Han besøkte Norge igjen i august 2014, men regjeringen avviste å møte han. Kineserne har aldri likt verken Dalai Lama eller Nobelprisen han fikk. Dette bøyde den norske regjeringen seg for. Tør vi, om nødvendig, stå opp mot Kina i Sikkerhetsrådet?
Nobelprisen for 2017 gikk til ICAN som kjemper for å forby atomvåpen og jobber intenst for å få alle FNS medlemmer til å undertegne avtalen om atomvåpenforbud. I 2017 hadde 122 land gjort det, men ikke Norge. Vi reduserer heller pengestøtten til nobelprisvinneren og til andre organisasjoner som jobber globalt for å forby atomvåpen. Børge Brende kalte avtalen for et spill for galleriet.
Norge er med i NATO som også baserer seg på kjernefysisk gjengjeldelse. Regjeringen mener at dette hindrer oss i å støtte vedtaket hvor verdens land prøver å stanse noe som kan bety menneskehetens utslettelse. Tør vi mene noe annet enn Nato-landene i Sikkerhetsrådet?
USA er Norges viktigste allierte. Derfor følger vi USA i nesten alt. I mye av USAS utenrikspolitikk er vi likevel sterkt uenige. Ikke minst nå under Trump. Men det viser regjeringen sjelden. Tolkningen av våre forsvarsinteresser tillater ikke det. Kan vi da forvente at Norge i Sikkerhetsrådet tør stå opp mot USA hvis det trengs?
Selv om utenriks- og sikkerhetspolitikken skal vaere realistisk og tjene våre langsiktige interesser politisk og økonomisk, skal den også vaere i overensstemmelse med våre grunnleggende verdier. Det dreier seg om å utvikle en politikk i spennet mellom realisme og idealisme.
Spørsmålet er likevel om vår praksis gir grunn til å tro at vi virkelig har noe å tilføre Sikkerhetsrådet. Vår «realistiske» politikk viser jo faktisk sider som ikke engang samsvarer med FNS mål og verdier og som ikke uttrykker saerlig rakrygget selvstendighet.
Vil vi egentlig kunne gjøre en forskjell?
Kan vi forvente at Norge i Sikkerhetsrådet tør stå opp mot USA hvis det trengs?