Solveig Fidjeland til minne
●●Solveig Randi Fidjeland døde
29. november d. å. på Birkenes sykehjem i en alder av 93 år og som en av de eldste personer i Vegusdal. Hun ble født og vokste opp i hjemmet «Der Vest» på Øvre Engesland som nummer fem i en søskenflokk på sju. Foreldrene, Berte og Jakob Engesland, drev småbruk med 2-3 kyr og hest, og Solveig ble tidlig vant med gårdsarbeid. Denne erfaringen kom vel med da Solveig i 1948 i en alder av 23 år giftet seg med Asmund Fidjeland på Vestre Fidjeland, - gården som Asmund overtok etter onkelen sin. To av søstrene til brudgommen giftet seg samtidig, så det var trippelbryllup med mange gjester på Vestre Fidjeland den dagen.
Solveig og Asmund levde av gården med omkring 1000 mål jord og skog – tre kyr, hest, gris og noen høner ved siden av tømmerdrift. De fikk en datter, Astrid Gerd, og to tvilling-sønner, Gunnar Arnfinn og Ole Magnar. Siden økte familien til 3 barnebarn, 5 oldebarn og tippoldebarnet, Leon på 4 år, som Solveig også fikk gleden av å vaere sammen med. Hun var en kjaer mor med stort hjerte for alle i familien, snill, hjelpsom og omsorgsfull. Til sine daglige gjøremål hørte også heklearbeid som resulterte i mange gaver til familien.
Vestre Fidjeland ligger avsides til og grusveien dit er langt fra av «beste standard». På slike steder er mennesker ganske avhengige av bil for å vaere mobile. Solveig sammen med Asmund var i saerdeles grad flinke og aktive til å ta seg fram med bil. De skaffet seg Folkevogn (bobla) i 1961 samtidig som Solveig tok sertifikat, og Solveig kjørte bil til langt over 80 år. Mang en gang opp gjennom årene har vi sett bobla på veien forbi gården Røyland, hjemstedet til undertegnede, enten Solveig alene som sjåfør eller begge to sammen på biltur. Mange utflukter ble det, gjerne innover landsbygdene og med telt-utstyr i bagasjerommet.
Kvinneforeningen med innsamling av penger til NMS hadde jevnlige møter rundt om i private hjem i etterkrigstiden. Også mor som deltok der satte stor pris på samvaeret med Solveig. Personlig vil jeg tilføye at det alltid var hyggelig å treffe Solveig, et menneske med et lyst og lett sinnelag, godt humør og mye smil og latter, bestandig positiv, glad og fornøyd. Kanskje var disse personlighetstrekk arv fra foreldrene. Da Asmund døde så altfor tidlig i 1994, ble Solveig boende på gården sammen med en av sønnene. De var til gjensidig støtte og hjelp for hverandre. Et lårbensbrudd for vel tre år siden førte til at Solveig måtte flytte hjemmefra til Birkenesheimen. Også her fant hun seg til rette med sin positive livsinnstilling. «Det var så koselig før i kvinneforeningen», fortalte hun meg under et besøk på sykehjemmet. Opplevelser langt tilbake i tid husket hun best, ellers hadde Solveig god helse helt til det siste.
Sangarket, som ble benyttet under gravferden i Vegusdal kyrkje onsdag 12. desember forleden, hadde som forsidebilde «Min barndoms have» av Kristin Eckbo. Dette motivet var bekreftelsen på Solveigs kjaerlighet til og gleden av blomster. Den vakre blomsterhagen på Vestre Fidjeland holdt hun ved like så lenge hun maktet av helsemessige grunner. Sangene som ble sunget under gravferdsseremonien: «Han tek ikkje glansen av livet» og «Navnet Jesus blekner aldri» var blant hennes kjaere sanger fra kirkeog bedehusmiljøet på Engesland – et miljø der Solveig fant sin plass og deltok gjennom hele livet. Pengegave til Engesland bedehus i stedet for blomster var Solveigs ønske på siste ferd mot gravplassen.
Fred over Solveigs lyse og gode minner!