Her er anmeldernes favorittfilmer i 2018
har bydd på flere store filmøyeblikk og høye terningkast. I år var de t faktisk vanskelig å bare velge fem favoritter, mener våre filmanmeldere.
1. The Shape of Water
●●USA 2017.
●●Regi: Guillermo del Toro
Guillermo del Toro lager eventyr for voksne. Filmene hans – se for eksempel den moderne klassikeren «Pans labyrint» (2006) eller undervurderte «Crimson Peak» (2015) – utspiller seg i en verden som ofte er bisarr og noen ganger skremmende, men som også har stort rom for skjønnhet. «The Shape of Water» kan godt bli stående som den ultimate Guillermo del Toro-filmen.
Baltimore, tidlig 60-tall: Stumme Elisa (nydelig spilt av Sally Hawkins) jobber som vaskehjelp på topphemmelig laboratorium, støter på mystisk sjøskapning – halvt mann, halvt amfibie – som holdes fanget der, søt musikk oppstår.
«The Shape of Water» er en spennende røverhistorie fra Den kalde krigen. Den er en nostalgisk hyllest til det gamle Hollywood. Den er en melankolsk fortelling om jakten på kjaerligheten. Den er en visuell nytelse i blått og grønt med illevarslende innslag av rødt.
Legg så til at filmen også er temmelig ublu erotisk, og vi har å gjøre med et genuint gripende, aldeles nydelig realisert eventyrfor voksne.
2. Utøya 22. juli
●●Norge 2018.
●●Regi: Erik Poppe
Det er bare syv år siden den uvirkelige dagen da 69 helt vanlige, helt forsvarsløse norske ungdommer ble brutalt drept på en øy i Tyrifjorden.
Regissør Erik Poppe prøver ikke å tolke det som skjedde. Han setter heller ingenting i kontekst og morderen gir han oss bare et par korte, uklare glimt av. I stedet fanger han følelsen av å vaere midt oppe i marerittet.
«Utøya 22. juli» utspiller seg i sanntid. I 72 minutter henger vi i haelene på Kaja (Andrea Berntzen) mens hun løper for livet, krymper seg i dødsangst og desperat leter etter søsteren sin. Og hele tiden i bakgrunnen: skuddene, skrikene.
Det er mer enn bare nervepirrende. Det er mer enn bare hjerteskjaerende. Det er knapt til å holde ut.
3. Grensen
●●Sverige 2018.
●●Regi: Ali Abbasi
Tina (spilt av Eva Melander) er annerledes. Hun har grove trekk, virker mer avslappet sammen med dyr enn med mennesker og kan lukte om folk er redde eller prøver å skjule noe. Det siste kommer godt med i jobben hennes som tollbetjent. Der treffer hun også en mann som deler hennes saeregenheter.
Denne historien kunne ikke ha vaert skrevet av andre enn den svenske forfatteren John Ajvide Lindqvist. Akkurat som filmatiseringen av hans «La den rette komme inn» (2008), finner «Grensen» sted i en virkelighet hvor det hverdagslige og lett gjenkjennelige når som helst kan flyte over i noe underlig og kanskje overnaturlig.
Og nok en gang skildrer Lindqvist utenforskap på ømmest tenkelige vis.
4. Hereditary
●●USA 2018.
●●Ruesgai:2a0r18i .Aster
●●Regi: Ari Aster
«Hereditary» er den eneste av årets filmer jeg har sett to ganger. Jeg måtte sjekke om den gjorde like sterkt inntrykk andre gang. Det gjorde den.
Alle forsøk på å beskrive «Hereditary» vil få den til å høres ut som en hvilken som helst grøsser. Handlingen – en familie har nettopp gravlagt mormor når uforklarlige ting begynner å skje – kunne knapt ha vaert mindre original, og tropene filmen benytter seg av – barnetegninger, okkulte symboler, avkappede hoder – er blant sjangerens mest utbrukte.
Det handler om atmosfaere. Fra første bilde av er «Hereditary» som gjennomtrukket av død og sorg og en følelse av at et eller annet må vaere fryktelig, fryktelig galt. Jeg gruer meg til å se den igjen.
5. The Florida Project
●●USA 2018.
●●Uresgai:2s0e1a7n. Baker
●●Regi: Sean Baker
Første halvdel av «The Florida Project» var det mest livsbejaende jeg så på kino i år.
På et motell utenfor Walt Disney World i Florida får seks år gamle Moonee og vennene hennes livet nederst på den amerikanske rangstigen til å fremstå i et naermest magisk skjaer. De bommer penger, gugger på biler og viser fingeren til rikinger i helikopter.
Frihetsfølelsen underbygges av filmens løse, dokumentaraktige form. Det er som om noen bare har sluppet et kamera ned i dette minisamfunnet og latt det stå til.
Men veien fra fri oppdragelse til omsorgssvikt er noen ganger kort. Og om første del av «The Florida Project» fikk hjertet mitt til å slå litt fortere, fikk avslutningen det til å stoppe helt opp.
1. A STAR IS BORN ●●USA 2018, r1e.gi:
Bradley Cooper A Star Is Born
●●USA 2018.
●●Regi: Bradley Cooper
Jeg så for meg at det kom til å bli klissete og klisjéfylt med et middels fengende lydspor, men i stedet satt jeg igjen etter filmen oppløst i tårer og med skikkelig hjertesorg. I flere dager etterpå følte jeg filmen i kroppen. Bradley Cooper er helt rå i rollen som musikeren og superstjernen Jackson Maine, i tillegg viser han ypperlige regiferdigheter. Jeg var skeptisk til valget av Lady Gaga som hans motspiller, men det tok ikke lang tid før jeg skjønte hvorfor.
Har du ikke sett filmen ennå kommer det nå en stor «spoiler» som jeg ikke kunne skrive om i anmeldelsen, men som forklarer hvorfor filmen havnet øverst på lista. For noe av det som traff meg mest med filmen er Jacksons indre kamp, en kamp som så mange artister sliter med, og som vi derfor mister altfor tidlig. Listen med talentfulle folk som har sjekket ut før tiden er etter hvert blitt veldig lang, og filmen skildrer godt hvorfor folk som tilsynelatende lever drømmen og har alt, ikke klarer å leve lenger. Sterkt og hjerteskjaerende.
2. LADY BIRD ●●USA 2017, r2eg.i:
Greta Gerwig Lady Bird
●●USA 2018.
●●Regi: Greta Grewig
Filmen har en av mine absolutte favorittkarakterer i år. 17-åringen Christine (Saoirse Ronan) er i skikkelig opprør. Hun gjør alt for å skille seg ut og vaere spesiell. Hun vil derfor ikke bo i Sacramento lenger, det er jo i New York kulturen er. Bare synd at karakterene hennes ikke er like høye som selvtilliten, men det ser hun på som en mindre hindring på veien til storhet.
Greta Gerwig har skrevet og regissert filmen, som er basert på hennes egen oppvekst, og den skiller seg fra andre såkalte oppveksthistorier. Den er like original, sjarmerende, morsom og rørende som hovedpersonen, og jeg ble rett og slett forelsket i filmens eiendommelige karakterunivers. Garantert en film jeg kommer til å se flere ganger.
3. ISLE OF DOGS ●●USA 2018, r3eg.i:
Wes Anderson Isle Of Dogs
●●USA 2018.
●●Regi: Wes Anderson
Hver gang Wes Anderson kommer med ny film er det som julaften og bursdag i ett. Hans originale tankemåte og formidlingsevne skaper rom det alltid er en fryd å oppholde seg i, og det beste er at verden ser bittelitt annerledes ut etter at jeg har sett en av filmene hans. I «Isle of Dogs» klarer han å fortelle en historie om maktmisbruk, menneskeverd, nestekjaerlighet, mot og vennskap gjennom en gruppe utstøtte hunder, en korrupt borgermester og en 12 år gammel helt. Grunnplottet er velkjent og han bruker den klassiske stop motion-teknikken i animasjonen, men både det visuelle uttrykket og innholdet er påført Andersons spesielle filter som gjør filmen unik. Når jeg ser så mange filmer hvert år, er det forfriskende med filmer som er så annerledes og nyskapende.
4. GIRL ●●Belgia/nederland 2018, 4. regi: Lukas Dhont Girl
●●Belgia/nederland 2018.
●●Regi: Lukas Dhont
Denne filmen traff meg rett i hjertet. Fordi det er en ukjent film i norsk sammenheng uten store markedsføringskrefter og ingen kjente navn på rollelisten, er det imidlertid en film altfor mange gikk glipp av. Det er synd, for alt fra tenåringer og deres foreldre, til helsepersonell og laerere burde se denne filmen. Det er kanskje ennå ikke for sent å få den inn på pensum? 15 år gamle Lara er født i feil kropp. Hver dag taper hun kjønnsorganet stramt og smertefullt inntil kroppen for at ingen på ballettskolen skal se henne som noe annet enn den jenta hun så desperat ønsker å vaere. Den vanskelige tematikken formidles på en ektefølt måte, og hovedrolleinnehaver, Victor Polster, gjør en enorm prestasjon både fysisk og emosjonelt.
5. LUCKY ●●USA 2017, 5. regi: John Carroll Lynch Lucky
●●USA 2017.
●●Regi: John Carroll Lynch
Harry Dean Stanton leverte imponerende prestasjoner i over 100 filmer og 50 Tv-episoder, men sin aller største og beste rolleprestasjon leverte han i sitt siste leveår. Stanton rakk akkurat å spille ferdig filmen og feire sin 91. bursdag. Det er John Carroll Lynch’ regidebut, og nei han er ikke i slekt med David Lynch, men David er med i filmen og har en helt strålende scene sammen med Stanton. Lynch’ regidebut er et stykke filmkunst utenom det vanlige. For det er vanskelig å lage en fengslende film uten noe saerlig plott, men som dreier seg om å formidle følelser og tanker. I tillegg gir han alle skuespillerne sin tid til å skinne, og klarer å ta opp de helt store spørsmålene uten en eneste klisjé.