Tar vi innover oss hvor livsnødvendig en kritisk og fri presse er?
Ved årets slutt er det tid for kåring av årets navn, gjerne med kjendiser eller idrettsutøvere som favoritter. Time har kåret drepte, fengslede og forfulgte journalister til «Person of the Year» 2018.
Imi Vegge, skribent
Den kanskje mest profilerte av de drepte journalistene er Jamal Khashoggi som pryder forsiden av magasinet. I oktober ble han drept på det saudiarabiske konsulatet i Tyrkia. Først nektet Saudi-arabia for å ha noe med saken å gjøre, men innrømmet seinere at han døde inne på konsulatet.
Time skriver at å «kontrollere informasjonsflyten og debatten som er frihetens livsnerve» står først i «den autoritaere laereboka».
Mer enn 80 journalister døde på jobb i år. I gjennomsnitt drepes det en journalist omtrent hver femte dag. Siden 2006 har mer enn 1000 journalister blitt drept. Blant disse er en norsk journalist som i 2008 ble drept i et terrorangrep mot et hotell i Kabul, Afghanistan. Noen husker kanskje også fotografen fra Norge som ble skutt i Sudan i 1992. D e farligste landene for journalister er Afghanistan, Syria, Mexico, Jemen og India. I tillegg til drap utsettes journalister for trusler, trakassering, kidnapping og fengslinger. I det året som vi om et par dager legger bak oss ble om lag 60 journalister kidnappet. Nesten 350 journalister ble fengslet, de fleste i Kina, Egypt, Tyrkia, Iran og Saudi-arabia. Bare i Italia var det i 2017 nesten 200 journalister som hadde politibeskyttelse. Ord er ikke bare ord. Det skrevne ord kan få fram det verste i de som ikke liker det som blir skrevet om dem eller deres lysskye geskjeft.
Fn-organisasjonen UNESCOOG Reportere uten grenser sier at de fleste drap på journalister ikke blir etterforsket. Det er et stort rettssikkerhetsproblem at det er fritt fram for drap på journalister. I fjor ble Daphne Caruana Galizia fra Malta drept av en bilbombe. Som journalist avdekket hun korrupsjon, organisert kriminalitet og hvitvasking av penger i Eu-systemet. En tidligere Eu-kommissaer fra Malta måtte forlate sin post etter anklager om å ha tatt imot bestikkelser fra tobakksindustrien. Galizias blogg skal visstnok hatt flere lesere enn alle avisene i Malta til sammen. Hun avslørte at kona til statsministeren hadde skjult penger i et skatteparadis. Noe av det siste Galizia gjorde var å publisere anklager om korrupsjon i statsministerens indre krets.
Først nå, omlag et år seinere, har politiet identifisert noen de mistenker for å ha planlagt ugjerningen og konstruert bilbomben som drepte henne. Aller farligst lever de journalistene som gransker korrupsjon, men drapet på Galizia er et av få drap som etterforskers.
2. november er den internasjonale dagen mot forbrytelser mot journalister. Menneskerettighetsrådet i FN har vedtatt en resolusjon om sikkerhet for journalister. De erkjenner at angrep mot medier og journalister setter alle som jobber i mediene i fare. I 2006 vedtok FNS sikkerhetsråd en resolusjon som skulle bidra til å skape en sikrere hverdag for journalister, men det tok 6 år før det ble vedtatt en handlingsplan. L and som brytermenneskerettigheter en masse kan sitte i FNS menneskerettighetsråd. Saudi-arabia, Kina og Russland kan irettesette andre land for menneskerettighetsbrudd. Skal man le eller gråte når disse landene skal oppfordre politikere og myndigheter til å slutte å snakke negativt om journalister og verne
om deres rettigheter? Drapene og volden ser ut til å fortsette med uforminsket styrke. Reportere uten grenser har i 2018 registrert det høyeste antall voldshendelser mot journalister siden organisasjonen begynte å føre statistikk i 1995. Å sikre trygghet og rettssikkerhet for journalister er tydeligvis ikke en høyt prioritert oppgave i FN.
Politikere, religiøse ledere, samfunnstopper, men også den alminnelige mann og kvinne i gata i Norge og utlandet påtar seg et stort ansvar når de bevisst eller skjødesløst uttrykker kritikk, mistenksomhet eller forurettethet overfor media. Retorikken kan legitimere vold, trakassering, undergrave den frie penn - og til syvende og sist true det frie og kritiske søkelyset på makthavere. USAS president kaller sine kritikere i mediene for «folkets fiender» og har utestengt journalister fra sine pressekonferanser. Han har dessuten etterlatt et inntrykk av at han synes det er akseptabelt å fike til journalister. Dét budskapet når ut til alle det er beleilig for i kriker og kroker over hele verden, også i Norge.
Drap på journalister er et brutalt og fatalt uttrykk for sensur. Å unnlate å straffeforfølge gjerningsmennene kan føre til at journalister av frykt for eget liv lar vaere å undersøke eller rapportere til offentligheten eller at personer som sitter på sentrale opplysninger ikke tør videreformidle dem. Uten kilder dør avisene. Det er et samfunn vi ikke ønsker å leve i. I avisenes kommentarfelt og i sosiale medier her hjemme renner det over med harselas over kunnskapsløse journalister, og de får så hatten passer. Joda, det hender jeg synes journalister løper i flokk, men hver og en av oss må stå oppreist og imøtegå de som demoniserer eller mistenkeliggjør mediene eller underkjenner deres rolle i samfunnet. Vi liker å smykke oss med at vi verdsetter ytringsfrihet og anerkjenner pressens frie og uavhengige stilling. Hva er det som driver journalister til å søke sannhet med livet som innsats? Tar vi innover oss hvor livsnødvendig en kritisk og fri presse er?
Journalister er årets navn hver dag hvert år.