GODT RUSTET TIL SPENNENDE år KOMMENTAR
Ledigheten er lav, inflasjonen likeså, lønnsveksten blir visstnok bra i 2019, boligprisene har roet seg på høyt nivå, en forgjeldet befolkning håndterer en symbolsk renteøkning og prosessindustrien på Sørlandet får drahjelp av en rekordsvak krone.
Så: Med et forbehold for irriterende dyre sydenreiser ser det vel knall ut for 2019, right?
●●Vel. En slange sniker seg rundt i Paradis. Dens bevegelser er vanskelig å forutse, den er mest aktiv på amerikansk og asiatisk dagtid og kalles Børskurs. I september 2018 kom den fram fra sitt skjul av råtten obligasjonsgjeld, knasket i seg 16 prosent av aksjeverdiene på Oslo Børs og etterlot seg en eim av frykt innen året var omme.
Men det betyr vel ikke noe for meg?
Vel igjen.
●●For det første: Det er fort gjort å glemme børsens grunnleggende funksjon: å skaffe penger til ny aktivitet ved å utstede aksjer eller obligasjonslån. Slikt er vanskelig i et fryktdominert marked. Nødvendig nyskaping, med tilhørende arbeidsplasser, risikerer å kveles i fødselen.
●●For det andre: En stor del av pengene som skal sikre din og min pensjon, er plassert i børspapirer. Ikke minst gjelder det de 1,4 millioner nordmenn som har fått innskuddspensjon fra arbeidsgiver de senere årene, ofte uten helt å skjønne risikoen. Under finanskrisen i 2008 mistet mange middelklasseamerikanere hele pensjonen sin.
●●For det tredje: Oljefondet, som vår offentlig sektor-dominerte velstand gjør seg stadig mer avhengig av, dundrer inn i et globalt børsfall med en aksjeandel på 70 prosent. Samtidig minsker Statens oljeinntekter grunnet kombinasjonen redusert utvinning/ fallende pris. Klart det merkes på fremtidige statsbudsjetter, selv i et søkkrikt land som vårt.
●●Det grunnleggende spørsmålet er likevel om finansuroen, som tiltok utover høsten 2018, kommer til å påvirke realøkonomien: folks jobber, boliger og forbruk. Om vi går mot nedgangstider?
●●Det vil vise seg. «Børsen har varslet åtte av de to siste resesjonene», laerte jeg av en lystig samfunnsøkonomiprofessor en gang. Og sjeføkonomkorpset prøver å holde moralen oppe ved å vise til en superlønnsom oppdrettsbransje og større oljeinvesteringer enn på lenge.
●●Utmerket. Men de økonomiske ringvirkningene av investeringer på norsk sokkel merkes primaert lengre vest og nord i landet enn på Sørlandet. Det samme gjelder for fiskeoppdrett; vi mangler dype fjorder.
●●Og apropos oljeinvesteringer: Nrk-serien Lykkeland var laererik, artig og naturlig nok stavangerfokusert. Kristiansand ønsket jo aldri en så forstyrrende aktivitet lagt til seg. Følgelig, ledet an av den piperøkende bulldoseren Arne Rettedal, ble Stavanger Norges oljehovedstad rundt 1970. Men ikke lenge etterpå ble et frø sådd på Sørlandet av menn som Eyvind Larssen og ikke minst Bjarne Skeie. Fram vokste en saerdeles konkurransedyktig industri som leverer utstyr og tjenester til oljeindustrien offshore – først i Nordsjøen, etter hvert rundt om på hele Tellus.
●●Node-bedriftene, som vi kan kalle dem nå, gikk imidlertid på en stjernesmell fra høsten 2014, da oljeprisen stupte. 60–70 prosent av de 10.000 ansatte mistet jobbene sine. Men i 2017–2018 var optimismen omsider i ferd med å vende tilbake. Mye ny og flott teknologi var utviklet – deler av den bransjeoverskridende – og oljeprisen var helt oppe i 86 dollar tidlig i høst.
●●Men så bar det utfor igjen med den samme oljeprisen. Dermed skrumpet behovet for å oppgradere borerigger på nytt, langt mindre trengs nye «komplette borepakker» eller avansert løfteutstyr. Offshoreskipene ligger enten i bøyene eller er ute på elendig betalte jobber, mens aksjonaerer, obligasjonseiere og banker vokter på hverandre i et spill hvor konkurs lett kan bli utfallet.
●●Huff, det ble visst en pessimistisk avslutning på disse årsskiftebetraktningene. Derfor, la meg understreke:
I all hovedsak har vi en sunn økonomi på Sørlandet. Ryggraden utgjøres av en imponerende dyktig prosessindustri, mens Node-klyngen er mer sårbar for globale konjunktursvingninger. Så har vi en stor, ofte undervurdert handels- og tjenestesektor som ikke mangler utfordringer, men det er den vant til. Det bygges veier som aldri før, og vi har en offentlig/privat infrastruktur for å fremme nyskaping som er bedre enn noen gang i historien.
●●Det går helst bra.