Da Kristiansand var mester i byplanlegging

Det ser ikke ut til at politikerne har hatt stort å si for hvordan Kristiansand ble utformet etter krigen. Sørlandsbyen hadde landets sterkeste miljø av byplanleggere - som har bestemt det meste.

FAGBOK «Kristiansands moderne byutvikling: Om byplanleggingen og byens fysiske utvikling 1945-2010»

Arne Bulie Cappelen Damm

●●Planleggingens historie i Kristiansand er samlet mellom to permer, ført i pennen av en av de sentrale aktørene, tidligere planog bygningssjef Arne Bulie. Det er blitt en omfangsrik og grundig bok med relevans for enhver som er involvert i planlegging og utbygging i byen, og ønsker å forstå temaet i et langtidsperspektiv. Men den har også enkelte svakheter.

Boken tar for seg tiden fra 1945 til 2010. Hvorfor en bok om dette temaet, kan man kanskje spørre? Svaret er enkelt: Omtrent midt i denne perioden utpekte Aftenposten Kristiansand som «verdensmester i planlegging», man hadde vaert raskt ute med å drive regional planlegging og fikk tidlig et omfattende plansystem fra oversiktsplan og ned til detaljplan.

Bak den energiske driven stod noen av landets mest anerkjente og erfarne planleggere, som Erik Lorange, Gunvald Husa og Yngvar Johnsen. «Kristiansands-skolen» ble et begrep, og Kristiansand kommune var utklekkingsanstalt for planleggere i andre kommuner og fylker.

Forfatteren er selv en del av samme «skole». Han har vaert sjefsarkitekt i kommunen, plan- og bygningssjef og byantikvar. Dette er en betydelig styrke, som preger fremstillingen på godt og vondt. For boken er i stor grad blitt plan- og bygningsetatens historie, sett fra administrasjonens perspektiv. Formen og detaljrikdommen gjør det tidvis vanskelig å følge med i svingene, og krever mye av leseren – ikke minst fordrer den stor kunnskap om lokal geografi og stedsnavn.

Politikerne er stort sett fravaerende, eller skjult bak kollektive betegnelser som «bystyret» eller «bygningsrådet». Jeg skulle gjerne ha lest mer om forholdet mellom planleggere, folkevalgte og utbyggere, og i det hele tatt om det komplekse samspillet og kompromissene som ligger bak de vedtatte planene. Og jeg savner en tydelig «jeg»-stemme i teksten.