Kristus Jesus Marias sønn

Det er lett å glemme julens Evangelium. Tenke: Det var det, nå er julen over, det er jo bare noen gode stemninger, følelser - midt på vinteren, en barndommens uskyldige repetisjon av noe som raskt forsvinner. Men inkarnasjonens mysterium, det biologiske under at Gud blir menneske, er ikke noe som fordufter i glemselens tåke. Nå er tiden inne for at alt kan bli nytt, tilbedelse finne sted, lovsangen lyde: «De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet det. Så åpnet de sine skrin og bar fram gaver til barnet: Gull, røkelse og myrra» (Mt 2, 11). Jeg elsker Jesus! Ikke først og fremst med fraser, ritualer, seremonier. Men fra dypet av mitt hjerte. Det innerste i mitt vesen. Jeg kan ikke la vaere. Hos Marias sønn finner jeg den absolutte sannhet, aerlighet, nåde, kjaerlighet. Jeg fortjener den ikke. Jeg er så langt borte fra å vaere fullkommen som det er mulig. Men jeg faller på kne. Jeg svinger gjerne røkelseskaret og gir Ham gull og myrra og hva det måtte vaere.. Men først og fremst meg selv. Alt som er meg og alt som er mitt. I tilgivelsens dyp kan kjaerlighetens altfornyende dimensjoner leves ut. I det nye året. Som duggfriskt ligger og dupper og hviler og kaller i horisontens frelsesmettede verden.