Umenneskelig tvangsflytting
UDI skal gjøre en ny vurdering av vedtaket om å tvangsflytte tre kvinner og tre barn fra Kristiansand. Det bør bare vaere ett mulig utfall av den vurderingen.
Det bør vaere selvsagt at de tre kvinnene og de tre barna får lov til å bli der de har bodd i flere år.
Onsdag ettermiddag kom det omsider litt oppløftende signaler fra Utlendingsdirektoratet i en sak med dramatiske konsekvenser for seks mennesker. Etter et møte med den politiske ledelsen i Kristiansand kommune lovet direktoratet å ta en ny gjennomgang av et tidligere vedtak om å flytte de tre kvinnene og de tre barna fra Kristiansand til Nome i Telemark.
De tre kvinnene har fått avslag på sine asylsøknader og er ikke innvilget opphold i Norge. Men de er alle såkalte ureturnerbare flyktninger. Det vil si at de ikke har opphold, men på grunn av situasjonen i hjemlandet har de heller ikke blitt sendt tilbake. Kvinnene har bodd i åtte-ni år i Kristiansandsdistriktet. Barna på seks, seks og ni år er født i Norge og går på skole i Vågsbygd, hvor de også har vennene sine.
De seks er blant flere asylsøkere som det for halvannet år siden var snakk om å flytte fra Kristiansand på grunn av nedleggelse av asylmottak. Det vakte et sterkt lokalt engasjement. Og kommunen inngikk en avtale om alternativ mottaksplass med UDI. Avtalen innebar at de skulle få bli i kommunen. Men ved dette årsskiftet utløp avtalen, og UDI vil derfor nå flytte de tre kvinnene og de tre barna til Telemark, der de skal bo til de eventuelt sendes ut av Norge.
Hele denne saken er dypt tragisk for de involverte. Som uretunerbare flyktninger lever de et liv i ingenmannsland. Når denne situasjonen varer over så mange år som i dette tilfellet, og i tillegg involverer barn som ikke kjenner andre land enn Norge, burde norsk flyktningpolitikk hatt rom for å innvilge opphold på humanitaert grunnlag. Når det ikke skjer, burde det i alle vaert et minstekrav at norske myndigheter la til rette for størst mulig stabilitet og forutsigbarhet i den tiden de involverte menneskene skal vaere i vårt land.
I dette tilfellet bør det vaere selvsagt at de tre kvinnene og de tre barna får lov til å bli der de har bodd i flere år.