Ufrivillig barnløshet

ROMAN «Tre vegar til havet»

Brit Bildøensamlaget Fugler og babyer.

●●En kvinne befinner seg på en fuglestasjon ved havet. (Beskrivelser som ”Det ser ut som Syden, men havet som vaskar mot dei kvite strendene, er iskaldt” gjør at jeg ser for meg Lista fuglestasjon.) Her jobber hun som ringmerker mens hun observerer kollegene og de frivillige på stasjonen. Når hun ikke jobber, går hun turer med hunden Isa. Det har skjedd noe tidligere i livet hennes, hendelser leseren får vite gjennom tilbakeblikk skrevet i tredjeperson. Hun har levd i et ekteskap, fånyttes prøvd å få et barn – først ved å bli gravid, siden ved å søke adopsjon.

Det kommer aldri fram hvordan hovedpersonen havnet akkurat på en fuglestasjon, det er ingenting i fortiden som tyder på at hovedpersonen er spesielt opptatt av fugler – i fortiden er det bare ønsket om barn som gjelder. Som hun selv beskriver det i etterpåklokskapens lys: ”Et kvinneliv er først hysterisk å passe på at ein

ikkje blir gravid, og så enda meir hysterisk prøve å bli det.”

Fremfor å beskrive hysteriet ved å gå inn på følelser, er det i hovedpersonens handlinger man best ser hvor sterkt ønsket om å få barn er – uten at jeg tror man trenger å gjøre det samme for å føle det samme. Det er ganske godt gjort.

I romanens nåtid, er hovedpersonen reflektert og ikke lenger hysterisk. Herfra skildrer hun sterkt hvordan det var å gå gjennom en spontanabort, og et håp som hun innerst inne vet er fånyttes: ”Måndag morgon hos legen, ein rutinekontroll, håpet lever i meg framleis. Men berre håpet.”

Det hviler en helt annen ro over henne her, og en visshet om at slik hun var før, ikke er noe man burde vaere. Selve forandringen er mer uklar, jeg tar til å lure på hvordan hun kom seg dit? I blant er det som om den sindige og avmålte kvinnen på fuglestasjonen er en helt annen enn den hysteriske, barnløse kvinnen, og slik kan det jo i blant vaere i livene våre, at vi ikke gjenkjenner oss selv slik vi var. Mer kan man ikke kreve av en romankarakter.