Ikke engang i Norge kunne folk oppføre seg som voksne.
Man burde kanskje hatt det på nettet og i sosiale medier også. En slags gjensidig forpliktelse mellom alle som deltar om at her skal vi oppføre oss som folk. Skvaert og realt. Diskutere sak, gjerne så fillene fyker, men ikke person, ikke trakassere, mobbe eller hetse. Det burde vaere opplagt. Det er så ikke opplagt.
Det må vaere rart å vaere ung i 2018, sitte på en skole for eksempel i Lindesnes som Faedrelandsvennen har omtalt, skrive under på en kontrakt om at man ikke skal mobbe gjennom sitt opphold på skolen. Og samtidig se tusener av voksne mennesker koke over av de slemmeste barnsligheter i sosiale medier og i kommentarfelt på avisplattformene. Hva er laeringen i det?
Antagelig at det ikke går an å trekke noe skille mellom generasjoner. Folk er folk uansett alder og det finnes korttenkte, sinte voksne med manglende impulskontroll og lite utviklede intellektuelle evner. De er de verste for de har sånn kraft og det er ingen som oppdrar dem lenger, setter grenser for dem eller bruker penger på ombud for at ageringen skal forfølges, det skal ordnes opp. Skolegården på nettet har ingen rektor, og ordfører Janne Fardal Kristoffersen i Lindesnes kan ikke komme på besøk med moralske henstillinger.
Ytringsfriheten er en suveren rett som trumfer det meste. Men det har vaert et sjokk at verden ikke var voksen nok til å beherske den, da den virkelig satte oss på prøve med internetts tilblivelse. Ikke engang i den vestlige verden. Ikke engang i Norge, med årtier, nesten århundrer med sivilisasjonsbygging, finstemt demokrati, nasjonsbygging, utdanning, dannelse hvor så mange kjempet for de samme målene: likhet, tillit og et stort og raust «vi». Ikke engang i Norge kunne folk oppføre seg som voksne. Nå stenger aviser kommentarfelt, folk og spesielt kvinner skygger unna offentlige debatter, politiske verv, selv statsministeren har måttet stenge for kommentarer, og i sin nyttårstale finner altså kongen det nødvendig å stå fram som en slags far for befolkningen å mane til besinnelse, til vennlighet og bedre folkeskikk. Det må gjøre vondt for ham, å måtte snakke sånn til familien sin.
Våre forfedre og formødre hadde snudd seg i graven. De som skriker og raser på nettet har løpt langt unna gamle, nedarvede, norske og ikke minst – kristne – verdier. At man skal vaere forsiktig med å dømme, vokte mest sin egen sti, vaere forsiktig med albuebruk og utestemme, opptre høvisk og med respekt, gjøre sin plikt før man krever sin rett – alle disse verdiene som generasjoner før oss har strevet etter, holdt opp som grunnleggende mål for å bygge gode samfunn hvor mennesker kan snakke ordentlig sammen uansett de ulikheter som måtte vaere. De hadde snudd seg i graven, våre forfedre og våre formødre.
For noen måneder siden, under mellomvalget i USA, var jeg på et foredrag i Washington med en framstående dame i organisasjonen «Women for Trump». Et nettverk av damer som støtter, framsnakker og driver valgkamp for Trump. Denne glødende og engasjerte damen snakket til seminaret jeg deltok på med varm entusiasme og hun snakket aller, aller mest om familieverdier. Blant tilhørerne var en ung, norsk dame som satt mer og mer urolig på stolen. Utålmodig. Og da dem veldig amerikanske damen var ferdig med sin varme tale for presidenten var denne damen den første som stilte spørsmål.
Hvordan er det mulig å vaere mor, oppdra barn og skulle laere dem til å bli skikkelige mennesker og oppføre seg fint, når presidenten din er en mobber? Den amerikanske Trump-tilhengeren ble satt ut. Hun nølte. Lette litt etter det riktige å si før hun svarte: – Well, it’s just words.
Det er bare ord, altså. Som om ikke det er viktig. Det er jo det aller viktigste. Det er ord som er det aller mest brukte og fremste verktøyet i kassa til alle dem som vil bygge ned samfunnskontrakten – om det er på Lindesnes ungdomsskole, i det debatten i den norske offentligheten eller i den store verdensveven.