Sparing er ingen grønnsak

Sparing er i all sin enkelthet prioritering mellom livsfaser: Flytte forbruk fra i dag til pensjonsalderen.

Nyttårsforsettene har akkurat rukket å sette seg på samvittigheten. Jeg skulle trimme mer, var det ikke? Og så var det denne sparingen da. Bli flinkere der også. Joda, sparing fremstilles naermest som et kostholdsråd. Noe alle bør gjøre. At det aldri er feil å spise grønnsaker, sier ernaeringsekspertisen. At det aldri er feil å spare, sier bankene. Folks sparebehov er langt på vei blitt definert av bankene uten nevneverdig motstand.

Sparing er naturligvis fornuftig for mange, men langt i fra alle. For mye sparing er like feil som for lite sparing! Sparing er i all sin enkelthet prioritering mellom livsfaser: Flytte forbruk fra i dag til pensjonsalderen.

Men hvor høyt forbruk du ønsker som pensjonist er en personlig preferanse. Noen vil feriere på hytta eller hjemme i hagen og lever greit med en utdatert kjøkkeninnredning. Andre vil se kloden og ha et hjem som er i takt med tiden. En ytterligere personlig preferanse er hva man er villig til å forsake i dag for å flytte forbruk til pensjonsalderen. Kanskje er det en fornuftig prioritering å gi barna flotte ferieminner i dag, fremfor at mor og far en gang i fremtiden skal kunne nippe til et glass chianti fra en balkong i Toscana?

I sin iver etter å mane folk til spareproduktene er det mer bankene unnlater å fortelle. Naermere bestemt tre ting - tjenestepensjon, arv og boligformue:

Pensjon: Mange yrkesgrupper har

meget god tjenestepensjon, mens andre har en mager utgave. Ansatte i staten, mediene, bankene (!) og offshoreindustrien har til eksempler gode tjenestepensjoner.

Arv: Arv kan gi stor formuesøkning som pensjonist. Det hjelper ingen å blunde for det ubestridelige faktum at ens kjaere foreldre ikke har evig liv. Noen arver lite eller ingenting. Noen overtar en hytte der de kanskje kjøper ut sine søsken og sitter igjen med høyere gjeld enn før de arvet. Andre arver så mye at de kan seile ubekymret inn i pensjonisttilvaerelsen. Også dette er individuelt.

Boligformue: Boligverdiene kan også øke pensjonen. Det forutsetter at man har nedbetalt mye på boliggjelden. Og naturligvis ikke starter pensjonisttilvaerelsen med gjeld til pipa, toppet med forbrukslån. En økonomisk kamikaze som absolutt bør unngås. Men hvis gjelden er lav eller null, kan deler av boligformuen veksles om til løpende pensjon gjennom såkalte seniorlån eller rammelån, der seniorlån er den dyreste varianten. Arvingene får mindre, men kan gi en stor inntektsøkning dersom boligverdien er høy (nå håper jeg mine foreldre, som er trofaste abonnenter av Faedrelandsvennen, ikke leser dette). Dersom dine lån er nedbetalt ved pensjonsalderen øker dessuten den disponible inntekten betydelig siden du ikke lenger har utgifter til renter og avdrag. Også dette reduserer sparebehovet. Bankene hevder hardnakket at arv ikke må medregnes ved planlegging av pensjonsøkonomien. Det er feil. Pensjonssparing er et sannsynlighetsspill hvor alle faktorene må telle med. Det bankene egentlig gjør er å holde utenfor de faktorer som reduserer sparebehovet og står igjen med faktorene som taler for økt sparing. Det gir prognosene en stor slagside.

Din pensjonsfremtid er et sannsynlighetsspill hvor utfallene svaert stilistisk kan skisseres slik (kunne tatt med boligformue også): Du dør tidlig Du lever lenge, god tjenestepensjon, arver mye Du lever lenge, god tjenestepensjon, arver lite Du lever lenge, dårlig tjenestepensjon, arver mye Du lever lenge, dårlig tjenestepensjon, arver lite

Utfall 1-4 påfører deg trolig unødvendige forsakelser tidligere i livet dersom du sparer for mye. Kun utfall 5 er gunstig ved for mye sparing. Følger du bankenes råd, satser du alt på det siste utfallet. Å satse alt på et utfall er høy risiko. Lar du alle faktorene telle med reduserer du risikoen for hele ditt økonomiske livsløp. For mye sparing kan vaere like feil som for lite. Du kan som kjent ingenting ta med deg dit du går…