Flest mulig barn eller best mulig barndom
Erna Solberg vil ha flere barn. Men det følger ansvar med å sette barn til verden.
Iårets nyttårstaleu ttrykte statsminister Erna Solberg bekymring over at det fødes for få barn i Norge. Skal vi opprettholde folketallet, må hver kvinne få minst to barn i gjennomsnitt, minnet hun om. I dag er tallet bare 1,6. En kan innvende at det jo bare er et problem dersom målet er å opprettholde folketallet eller å bli stadig flere.
En viktig begrunnelse for å holde folketallet oppe er at framtida trenger skattebetalere. Hvis folketallet synker, vil det etter hvert bli flere gamle enn yngre mennesker. Det betyr faerre arbeidende og skattebetalende voksne til å forsørge stadig flere eldre.
Gjennom et liv veksler vi mellom å koste samfunnet penger og bidra med penger til fellesskapet. Barn for eksempel, koster i form av sykehus, barnehager, barnetrygd, skoler og utdanning. Så blir vi voksne skattebetalere, og er vi friske og heldige kan vi vaere riktig lønnsomme i førti år. Før vi igjen forsørges som pensjonister. Framtidas regnestykke utfordres av at det blir stadig flere pensjonister som lever stadig lengre. D et er alltid mange usikkerheter knyttet til regnestykker om framtida. For det første må vi antakelig uansett både løse framtidas omsorgsbehov mye smartere enn i dag, og jobbe lengre. Da alderspensjon ble innført, levde vi kortere liv, og pensjonstil vaerelsen var typisk noen få år. Min generasjon kan neppe forvente tjue til tretti år som pensjonister. Det får vi ikke økonomi til, og kanskje enda viktigere: Det har de faerreste lyst eller tålmodighet til.
I stedet tror jeg vi må tenke nytt om skillet mellom arbeid og pensjon, og mellom å gi og motta omsorg. Men før eller siden trenger vi alle omsorg og hjelp. Da er det jo for det andre også mulig å få både omsorg og annen arbeidskraft fra unge krefter som kommer til landet vårt som innvandrere, om vi ikke lager nok barn selv. God integrering som får flere i jobb koster, men oppfostring, helsetjenester og utdanning av norske barn koster jammen litt det også.
Sist, men ikke minst, er det ikke gitt at alle barn vokser opp til å bli produktive skattebetalere. Det avhenger i stor grad av hva slags oppvekst de får. Mennesker er også en investering, og kaster av seg mer jo mer vi investerer i dem. U avhengig av disse regnestykkene trenger vi barn i framtida også. Om ikke annet fordi barn er en fantastisk glede i livet. Gleden for barna selv avhenger mye av hva slags oppvekst de får. I dag er det for eksempel altfor mange barn i Norge som lever i familier med konstant dårlig økonomi, der knapphet på penger og andre ressurser står i veien for en trygg oppvekst, hindrer deltakelse i fritidsaktiviteter og holder dem utenfor viktige sosiale arenaer som barnehager og skolefritidsordning. Det er bred politisk enighet om at barnefattigdom er et problem. Men hva de ulike partiene faktisk vil gjøre for å sørge bedre for disse barna varierer mye.
Regjeringen la i høst frem et forslag til statsbudsjett med flere tiltak mot barnefattigdom. Det var 46 millioner til gratis kjernetid i barnehage for lavinntekts familier, 60 millioner til bostøtteordningen, 20 millioner til pilotprosjekt for deltakelse i fri--
tidsaktiviteter og 5 millioner til ferietiltak. Målrettede tiltak for de fattige høres flott ut, men er ikke uproblematisk. D et er ikke slik vi har bygget velferdsstaten i Norge, med tilskudd til de fattigste. Vår felles velferd er sterk fordi den er universell. Alle bidrar og alle får. Når vi alle er en del av det samme systemet opprettholder vi også oppslutningen om en felles samfunnskontrakt. Behovsprøvde tiltak skaper også mistillit og stigmatisering. Bevisbyrden blir liggende på den som trenger hjelp. Det er krevende å skulle sette seg inn i søknads prosesser og dokumentere behov for hjelp, og mange vil helst slippe denne bekreftelsen på at de er fattige. Prisen betaler barna. I tillegg vil behovsprøvde ordninger nødvendigvis også føre til mer byråkrati, som også koster.
Det meste av kunnskap vi har, tilsier at universelle løsninger virker mest for å redusere fattigdom. De er naturligvis også dyrere, men alternativet kan koste enda mer i sosiale problemer som må repareres. I høst ble regjeringspartiene sammen med Kristelig Folkeparti enige om å øke barnetrygden med 1000 kroner i året, eller drøye åtti kroner i måneden. Ikke så mye kanskje, men et viktig skritt på veien.
Helt til det viste seg at økningen, som altså var begrunnet med å redusere barnefattigdom, ikke skulle gjelde for de fattigste barna. Det er fordi de aller fleste kommuner regner barnetrygden som inntekt og trekker fra beløpet før de beregner hvor mye sosialhjelp familien skal få. Det er altså dyrt å vaere fattig. Og når man gir med den ene hånden, men tar med den andre, da virker ikke tiltakene. D et følger ansvar med å sette barn til verden. Det gjelder enten begrunnelsen er å skaffe gode skattebetalere, eller bare leve gode liv. Da er hvordan barna vokser opp like viktig som hvor mange de er. Hvis statsministeren virkelig ønsker flere, kunne det vaere lurt å vise at hun i først har tenkt å betale for dem vi allerede har.