Med hjartet på rette staden
Nysnøen ligg som eit kvitt teppe øve den tidlegare ekserserplassen på Evjemoen. Det er stille i leiren. Gradestokken syner eit tosifra tal med blå grader. Evjefolk og honndølar sit nok trygt heime i omnskroken. Grosvold og Skavland syter for at folk flest benker seg framføre fjernsynsruta på slike kveldar.
Ein einsam harepus etterlet seg sine lett kjenneleg avtrykk i landskapet. Fullmånen målar ei fin ramme kring det heile. Skuggar. Kontrastar. Det er ljos i vindauga i ei av dei gamle mannskap sbrakkene. Dogg på glaset. Omtrent like kaldt inne – som ute. Beint fram utriveleg. Kjasseleg.
– UMOGELEG å GLØYME
– Eg held på her så lenge dette arbeidet gjev meg ny energi, nye krefter. Den dagen eg kjenner på lekamen at eg vert tappa for krefter – ja då lyt eg finne på noko anna.
Åse Torhild Guldsmedmoen (56) he organisert hjelpesendinger til naudlidne vener i Romania sidan 2007. Meir enn 20 trailerlass med m.a. varme sko og varme klede he funne vegen frå heimbygda nedst i Setesdal til ein landby nord i Romania. Ikkje så himla langt unna grensa til Ungarn. Sjølv he Åse Torhild vore i Romania 25 gonger. Kanskje meir.
– Det er heilt umogeleg for meg å gløyme desse fattige og hjelpetre ngjande menneska. Når eg ser gleda, stundom lengsla og redsla, i dei små barneaugo – ja då vert eg fyllt av ein energi og eit pågangsmot som det er vanskeleg å forklåre. Vanskeleg å setje ord på. Eg vender alltid attende. Eg he eigentleg ikkje noko val.
På Evjemoen he Åse Torhild leigd seg eit lagerrom. Her tek ho i mot klede, sko og anna lausøyre som kan vere til god hjelp hjå venene hennar i Romania.
Ein einsam jobb på lageret. Tid for ettertanke. Tid for motivasjon. Ein stad for eigne tankar.
Fyrste fredagen i kvar månad tek ho i mot varer. Trugne gjevarar og gode støttespelarar finn vegen. Det som tidlegare var sovesal og kvilerom for slitne soldatar– vert no fyllt opp med pappøskjer, plastposer og svarte søppelsekker. Åse Torhild tek i mot kvar einskild med vyrdnad. Med glede – og i djup takksemd. Vel vitande at ho kvar einaste månad bruker mykje av fritida si, kveld etter kveld, på å sortere og pakke innkomne varer og gåver. Ein del av eit stort puslespel. Logistikk og planleggjing.
FATTIGASTE AV DEI FATTIGE
– Folka som eg, og mine mange støttespelarar, hjelper nede i Romania ville aldri i livet hatt moglegheit til å kome til Noreg for å sitje på gata og tigge. Me hjelper dei fattigaste av dei fattige. Det er så mykje viktigare å hjelpe desse menneska i deira eige heimland. I deira eige lokalmiljø. Det er på denne måten me faer mest mogleg att for kvar einaste krone me bruker. For kvar einaste lusekofte – og kvar einaste ullsokk som me kan gjeve rett i handa på dei som verkeleg treng det. Det er best slik. Meiner eg. Åse Torhild Gullsmedmoen he etter kvart, gjennom mange år, knyta til seg eit omfattande kontaktnett i Romania. Ho samarbeider tett med politikarar på alle nivå i landet – og er i jamnleg dialog med høgtståande ressurspersonar med fast sete i parlamentet. Slik kjem ho vidare. Slik når ho stadig nye mål.
– Framtida for desse borna, for heile ungdomsgenerasjonen, er totalt avhengig av at dei laerer seg å lese – og skrive. Dei må laere seg det heilt grunnleggjande om livets viktige spelereglar.
– Skal dei kome seg ut i løna arbeid, skal dei kunne drive dette landet frametter, då er det nokre einskilde, og heilt avgjerande brikker som må falle på plass. Eg trur beint fram ikkje at framtida til dette fattige folkeslaget ligg i eit pappkrus, på eit gatehjørne – ein eller annan stad i Noreg.
Åse Torhild fortel med innleving. Ho fortel med varme – og ho fortel med eit eit engasjement som bør gjere inntrykk på dei aller fleste av oss. Ei flott og livsglad jente. Ei jente med hjartet på rette staden.
ULLBUKSE FRÅ ÅRAKSBØ
Eg faer m.a høyre om eit skulesystem, ein skulekvardag, ein samfunsmodell – og ein fattigdom eg knapt trudde var mogleg å oppdrive i vår tid. I Europa. I det som me eigentleg kan omtale som vårt eige grannelag.
– Tre laerarar he ansvar for 81 elevar i aldersgruppa frå 2-10 år. Skulestova er vasslaus – og på tunet stend ein vindskeiv utedass klår til teneste når behovet melder seg. Eg he organisert det slik at det berre er dei ungane som sjølve møter opp på skulen som faer utdelt mat og klede frå hjelpesendinga vår. På mange måtar vert desse varene brukt som eit lokkemiddel for å få elevane til å møte opp.
Ei ullbukse frå Åraksbø, og eit par heimestrikka raggsokkar frå Bjelland kan såleis vere med på å sikre framtida til ein lutfattig skulegut frå byen Târgu Mures i Romania.
Eit solid skulemåltid, grov stomp – ost og pylse, betalt av gode vener på Haegeland og ihuga medhjelparar i Valle, kan såleis vere ei viktig, og heilt avgjerande vitamininn sprøyting.
For Romania. For framtida.