Eventyret om revene, strutsene og de sidrumpa
Det var en gang i vår naere fortid at det i området rundt Augland i lang tid hadde ligget noe og ulmet.
●●Mellom siv og traer, gress, holmer og skjaer, vandret revene – den ene vakrere enn den andre. Ingen av dem stubbrumpa, men nydelige å se på, blanke i pelsen og saerdeles innbydende for alle som hadde blikket på dem.
Det måtte gå som det gikk, de fant hverandre, og fant hverandre og fant både hverandre og andre – til slutt vrimlet det av dem. Mange kan vi snakke om, ja, så mange ble det, at de etter hvert fant ut at de måtte samle seg i egne verdener. Der revene var, der kom det mennesker, der menneskene kom, der kom det barn, og der barn kom, der kom de sidrumpa, og der de sidrumpa kom, der vokste til slutt strutsene opp.
De ble etter hvert fire av dem; Fis, Kar, Våg og Åsa. De fire var alle vene og vakre, men akk, så forskjellige som du nesten ikke skulle tro det var mulig – og de levde et usømmelig liv – de var samboere.
Aldersmessig var de også svaert forskjellige, og jo eldre de var, dess mer slitne var de. Så er det sånn at de sidrumpa, de hadde øyne for strutsene, og heldigvis klarte de innimellom å bli enige om å pynte på strutsene slik at de iallfall på utsida så innbydende ut, men likevel var det noe som ikke stemte. De så det, andre så det, men alle lot som om de ikke gjorde det. Slik gikk åra.
Strutsene spør du, så ikke de dette? Nei, nei, de stod jo der med hodet i sanda og holdt på med sitt i sin verden og hadde ikke øyne for verken fugl eller fisk, elv eller vann, her eller der, nå eller da, opp eller ned, fornuft eller galskap – nei, her gjaldt det å verne seg selv. Strutselov nummer én sier: Enhver struts skal verne seg selv for alt, uansett hva slags trusler som måtte komme – det er bare å stikke hodet i sanda. Slik stod de år ut og år inn.
Revene, da, hva med dem, jo, de grupperte seg sammen med strutsene, og slik hegnet alle om sitt. Måtte Vår Herre forby endringer, var mantraet.
En dag fikk de sidrumpa nok, eller, mange ganger fikk de sidrumpa nok, men heldigvis for både revene og strutsene, klarte de aldri å bestemme seg. Slik gikk tida – og med den forsvant etter hvert også enhver fornuftig tanke – for det å klare å løfte hodet fra sanda, ble nesten umulig for de fire strutsene. De hadde det sååå greit i sin verden. Måtte også Deres Herre forby endringer.
Plutselig en dag fikk de sidrumpa nok. Det kunne se ut som det skyldtes lyn fra klar himmel, men var nok mest et uhell. En eller annen sa en tanke litt for høyt om hva om vi tvangsgifter strutsene – og slik fødtes tanken om at det usømmelige livet til strutsene, det måtte ta slutt. Her skulle arrangeres bryllup.
Slik jobber tre krefter med hvert sitt prosjekt. De sidrumpa for tvangsgifting. Revene for å verne sin verden, og strutsene har begravd hodet i sanda, og ser ikke sandkornet for bare sand. Bare tida vil vise om samboerskapet er ute! Skal vi tro på historien, og det skal vi jo, er det en umulig tanke – derfor: Snipp snapp snute – dette even- tyret er ikke ute!