Rapport fra sidelinja
Ulv, eller ikke ulv, det er det store spørsmålet nå om dagen.
Så pass stort at strømmen av fortvilte flyktninger som oversvømmer diverse grenser rundt om på kloden vår, begynner å tre i bakgrunnen, i og med at engasjementet i ulvesaken er så formidabelt at det trenger alt annet til side.
I den forbindelse (ulvesaken) flommer media over av mer eller mindre kunnskapsbaserte, for ikke å si fantasifulle ytringer fra begge leire, noe som sannsynligvis gjør sitt til at temperaturen forblir skyhøy. For ulven kan vi jo ikke spørre til råds i den betente saken. Eller sauen, for den saks skyld.
Hadde du kunnet spørre en sau, for eksempel, og fått en detaljert beskrivelse av hvordan det er å bli revet opp av en ulv som i egne øyne bare er ute på uskyldig moro, ville saken vaert klar for flere enn sauen, vil jeg tro. Og hadde du spurt ulven, ville den sannsynligvis pekt på det åpenbare faktum at det er komplett umulig å la vaere å forsyne seg av et gode som formelig tigger om å bli omdefinert til det ugjenkjennelige (et slikt spørsmål kunne forresten blitt stilt til flere enn ulven, men nå er det kanskje best å holde seg til saken).
Problemet for sauen, er at ulven ikke alltid dreper for å spise. Enkelte ulver kan bli så hektet på ødeleggelser at de dreper for fote, uten å tenke på at karma ikke har noen deadline, noe som har kommet rimelig sterkt frem i det siste, i og med at vi har begynt å få servert ferske jaktbilder av ulvefelling gjennom eteren, gjerne med smilende jegere i bakgrunnen, og slike bilder er kanskje ikke spesielt godt egnet til å roe gemyt- tene til den mer ulvevennlige delen av befolkningen.
Det som slår en når det gjelder meningsytringene, som er like forskjellige som natt og dag der de spretter frem og tilbake gjennom skuddlinjen som overdimensjonerte kinaputter, er den fascinerende mangelen på nyanser. Ulvemotstanderne har ingen medynk med sauene som blir tatt av dage på et vis som er så bestialsk at det er et under at dyrevernere ikke har kommet på banen for lenge siden, mens enkelte bønder i fullt alvor ser på ulven som et demonisk monster som er så livsfarlig for folk og fe at det antageligvis er best å holde unger og skrøpelige eldre innendørs frem til udyret er utryddet.
Landet vårt renner kanskje ikke over av melk og honning for tida, i og med at stadig flere bønder gir opp et yrke som ifølge dem ikke er liv laga, spesielt nå som ulven ifølge enkelte gjør sitt beste for å senke sauebestanden til et minimum. Men olje har vi da fremdeles. Og gass. Gullkantede avtaler og produkter som har gitt oss ei statskasse som muligens burde utstyres med støttepilarer.
Hva om staten (som jo er oss, for den som ikke visste det) brukte noen av kronene som ligger på kistebunnen med tanke på å etablere nye arbeidsplasser, uten kostnad for bøndene?
Jeg snakker om å ansette gode, gammeldagse gjetere. Mennesker som kunne tenke seg å leve deler av året ute i guds frie natur. Om vinteren ville ikke ulven vaere noe problem, i og med at mange av sauene ender opp som pinnekjøtt etter å ha blitt avlivet på en human måte, mens restpartiene blir loset inn i diverse fjøs for overvintring.
En annen løsning på problemet kunne vaere gjerder. I motsetning til et Trumpgjerde, ville et slikt gjerde vaere bygget av ren godhet (for en vakker tanke...), og kostnadene ville kanskje ikke gå alt for hardt utover landets solide økonomi, spesielt med tanke på at erstatningene til sauebøndene ville minke dramatisk.
Ulvemotstanderne har ingen medynk med sauene som blir tatt av dage på et vis som er så bestialsk at det er et under at dyrevernere ikke har kommet på banen for lenge siden.