En fiff, fiffen.

Jeg trodde lenge jeg var eliten. Inntil laereren min på barneskolen brukte rødblyanten så tett og så heftig at en slaktebenk ville fortone seg som et nyvasket paradis. Det er et vanskelig neglisjerbart hint når halve blyanten ligger igjen i matteboka. Med siste ukers avsløringer fra Statistisk sentralbyrå om hvem som faktisk er eliten, er alt håp ute. Heldigvis bor jeg her sør. Da er det håp og husrom for de fleste, så lenge du er kronisk etnisk. Og så bruker vi heller begrepet fiff. Jeg kan leve med det. En fjongere og litt mer utspjåket utgave av eliten, tenker jeg. Eneste haken er at stort sett alle ser ut å vaere det, skal vi tro velinformerte kilder på Facebook.