March now or swim later
I august 2018, tre uker før det svenske valget, satt 15 år gamle Greta Thunberg seg ned foran det svenske parlamentet med et skilt hvor det står «SKOLSTREJK FOR KLIMATET». Der sitter hun enda.
Hver fredag streiker Greta fra skolen, og det vil hun gjøre frem til Sverige begynner å føre en politikk som er i tråd med Parisavtalen. Men hun sitter der ikke lenger alene, slik hun gjorde de første dagene. Flere streikere har sluttet seg til henne utenfor det svenske parlamentet. Og streiken har spredd seg.
Under parolen #Fridaysforfuture har det vaert aksjoner i alle verdensdeler bortsett fra Antarktis. Det har vaert demonstrasjoner og streiker i så ulike land som Canada, Italia, Uganda og Australia, og mange flere. Noen steder er de tusentalls av mennesker, andre steder setter mennesker seg ned ensom foran sitt rådhus eller parlament. Det er hovedsakelig ungdommer som nå tar til gatene, men flere steder deltar også voksne. Alle sammen har de til felles at de er lei av å vente på klimahandling. Og det er med god grunn.
I altfor mange år har reaksjonen på klimatrusselen vaert å ikke reagere. Det gjelder både i politikken, i store deler av naeringslivet og i brede lag av befolkningen. Klimaforskere og miljøbevegelsen taler for døve ører. Imens øker stadig konsentrasjonen av klimagasser i atmosfaeren. Det er for sent å avverge at klimaet endrer seg. Temperaturkurven har begynt å krype oppover.
Spørsmålet er hvor dramatisk det skal bli. Det er alvor nå. I oktober kom FN ut med en ny rapport som sier at for å begrense den globale oppvarmingen til 1, 5 grader, må utslippene av verdens klimagasser halveres på 12 år. Man kunne jo drømt om at rapporten satte fart på tiltakene for å redusere utslippene. Dessverre er det stadig et stort gap mellom hva vi gjør og hvilken handling som trengs.
Det har blitt tydelig at dette problemet ikke blir borte bare vi ignorerer det. Det vokser seg bare større. Når voksne lukker øynene, blir de neste generasjoner sittende med svarteper. Kanskje det nettopp er derfor Gretas bevegelse har spredd seg som ild i tørt gress blant de unge. Disse ungdommene vil ikke lenger sitte skolerett og se på at deres fremtid blir vanskeligere på grunn av foreldregenerasjonens handlingslammelse.
«I'll do my homework when you do yours», stod det med håndskrevne bokstaver på skiltet til en ung gutt som streiket fra skolen i Wallonia, Belgia i forrige uke. "Make the world GRETA again" og "March now or swim later" var beskjedene fra andre belgiske skoleelever.
Bevegelsen har en spesiell kraft i og med at den stammer fra ungdommen. Det er tross alt de som skal overta denne kloden. Men rundt om i verden har også mange voksne sluttet seg til protestene. Jeg er selv en av dem. For selv om ungdommene nå står på barrikadene, er det ingen grunn for oss som er voksne til å lene oss tilbake. I Harvest Magazine etterlyser Natur og Ungdom et foreldreopprør, og stiller spørsmålet: "Hvorfor er det de unge som må rope ut mot klimakatastrofens urettferdighet?"
Protestvinden har nå nådd Norge – og den har nådd Agder. Sist fredag var vi en liten gjeng i alle aldre som møtte opp utenfor Mandal Rådhus, og førstkommende fredag aksjonerer vi på ny, klokken to. I Kristiansand har to skoleelever varslet at de vil streike for klimaet hver første fredag i måneden. Et klimaopprør er i gang. SUSANNE QUIST