– Ingen har snakket om ettervirkningene
Lissy Marie Robstad (80) har hatt kreft i 44 år. Først nå mener hun at hun har fått riktig etterbehandling og informasjon om senskadene.
– Jeg lever jo på lånt tid og er heldig som har blitt så gammel. Så jeg tar én dag av gangen og er glad hver morgen over å ha en ny dag foran meg, sier Robstad, bosatt i Vågsbygd.
Når Faedrelandsvennen møter henne er hun på Sørlandets Rehabiliteringssenter på Eiken i Haegebostad. Hun mener at hun for første gang har fått riktig behandling for de omfattende ettervirkningene kreftbehandlingen har gitt henne.
Omsider har hun også fått en diagnose på ettervirkningene.
– Men vel så viktig er all informasjonen jeg har fått her om tilbud som finnes. Jeg visste ikke at det var kreftkafé i Kristiansand, for eksempel. Eller at frivillighetssentralen kan hjelpe meg på tur, forteller 80-åringen.
CELLEDELING
En dag i 1975 ble det konstatert at hun hadde celledeling ogfare for kreft i underlivet. Hun ble operert, men ikke lenge etterpå fikk hun hudkreft som aldri har gitt seg.
For noen år siden fikk hun også lymfekreft. Hun vil ikke lenger ha behandling på grunn av ettervirkningene. Hun vil heller nyte livet så godt hun kan.
– Det handler om å ta én dag av gangen og glede seg over det, sier Robstad.
RIVENDE UTVIKLING
Robstad har opparbeidet seg flere tiårs erfaring med norsk kreftbehandling.
– Det har jo vaert en rivende utvikling til det bedre. I starten betydde behandlingen stråleskader på huden og å vaere på radiumhospitalet fem uker i slengen. De siste årene har jeg blitt behandlet på sykehuset i Kristiansand og har kunnet gå hjem samme dag, sier hun.
Det hun har slitt mest med har vaert ettervirkningene av behandlingen.
– Det har vaert en voldsom tretthet som har tappet meg for all energi. Jeg har møtt mange leger i årenes løp der ingen har snakket om disse ettervirkningene. Først da jeg kom hit til rehabiliteringssentret fikk jeg en egen diagnose og ikke minst masse informasjon om ettervirkningene, forteller Robstad. Hun får nå hjelp til blant annet å takle svimmelhet.
INFORMASJON
– Det har på den ene siden vaert fantastisk å få noe å henge hatten på, vite at det jeg lider av er helt normalt og mulig å behandle. Men det er likevel ille at jeg ikke har fått vite dette før. Legene har jo et ansvar for slikt, sier hun.
Vel så viktig har det vaert for henne å få informasjon om den hjelpen hun kan få i Kristiansand. Helt tilfeldig fikk hun høre at det finnes kreftkoordinator i byen.
– Det hadde jeg aldri hørt om før, så jeg var jo litt skeptisk da jeg ringte. Men vedkommende kom hjem til meg og satt i to timer med masse informasjon til meg. Og jeg fikk høre om rehabiliteringssenteret i Haegebostad for første gang, smiler hun.
OPTIMIST AV NATUR
Når Faedrelandsvennen besøker henne ringer telefonen. Det er fra frivillighetssentralen i Kristiansand. De ansatte på senteret har kontaktet dem for henne. Vedkommende i andre enden avtaler å gå tur med henne når hun er tilbake.
– Det er jo fantastisk, synes 80-åringen.
– Er det litt bittert å få denne type informasjon og hjelp først nå?
– Nei, jeg tenker ikke slik. Jeg er optimist av natur, har mye galgenhumor og gudstro. Men jeg håper mine tanker kanskje kan hjelpe andre i samme situasjon.
IKKE UVANLIG
Daglig leder ved Sørlandets Rehabiliteringssenter, Reidun
Meberg, sier at Robstads mangel på informasjon og kjennskap til senskader etter kreftbehandling ikke er uvanlig.
– Det er mange som kommer hit med lignende historier, spesielt eldre personer, som er en sårbar gruppe. De er ikke så vant til å stille krav. Selv om mange eldre bruker nettet aktivt for å finne informasjon, er det en del som ikke gjør det og dermed ikke finner det de trenger å vite, sier hun.
Hun vil likevel ikke kritisere legene. – Jeg er ydmyk overfor fastlegene som har en svaert travel hverdag, sier hun.
En viktig oppgave senteret i Haegebostad har, er å legge til rette for at pasientene finner gode
aktiviteter og nødvendig oppfølging etter oppholdet i sin hjemkommune.
– For oss er det en stor utfordring å finne tilbudene i de forskjellige kommunene. De er alle ulikt organiserte og ikke lette å finne fram i, sier hun.
PS: Når Faedrelandsvennen snakker med Lissy et par uker etter vårt møte, har hun kommet hjem til Vågsbygd. Da har blant annet Røde Kors tatt kontakt for å få i gang gåturer.