Kristen kulturarv – finnes den?
Det snakkes om den kristne kulturarven. Spesielt enkelte politiske partier har dette med i sine politiske programmer oftest uten å spesifisere hva dette inneholder.
Det blir fremhevet at den i Norge har vart i 1000 år. Den har neppe vaert lik gjennom disse tusen årene. Mye av den har adoptert skikker og sedvaner som alt var der før kristendommen kom til landet. Hvor mye står man da igjen med av autentisk kristen kulturarv?
Det trekkes frem at skole og utdanning kom til landet med kirken og kristendommen. Men den norske skolehistorien er på sitt lengste 250 år gammel og da har man et gap på 750 år som ikke er redegjort for. Familieliv hadde man før kristendommen også. Det nye med kristendommen var synet på ekteskapet som ikke bare et anliggende mellom mennesker, men en innblanding av en gud som part også.
Noen mener sikkert at dette var et fremskritt men for andre har det nok vaert like mye en svøpe. Kirken trengte penger og skatt var noe de kjapt tok til seg. Man slapp religiøse skatter før kristendommen ble innført. Gudshus måtte bygges enten folk ønsket dem eller ikke. Man kunne jobbe og leve sitt liv som fritt menneske mens det ble innført lover med kristendommen som påla en å vaere gudfryktig, hvordan man skulle begraves og at man måtte døpes.
Friheten ble således innsnevret og langt på vei ble det motsatte av trosfrihet innført. Så hva er nå denne finurlige kristne kulturarven så mange kristne snakker om, en myte. Som du kanskje vet så var det ikke religionsfrihet i landet før i 1845. De gruppene som først og fremst ble rammet av forbudet var små kristne grupper, slike som i dag tilsvarer pinsevenner og baptister.
Norge under vikingtiden var overveiende hedensk (norrøn mytologi etc), men så fikk man gradvis mer kontakt med kristendommen, f eks gjennom irske slaver som påbegynte kristningen av landet da de ble tatt til Skandinavia som slaver. Etter hvert fikk man også maktkristendommen inn, med Olav «den hellige» & co. De neste vel 500 årene «var alle» (eller rettere sagt; måtte alle vaere) katolikker. Så fikk man en luthersk statskirke innført og styrt ovenfra. Også i det stats-lutherske Norge måtte alle vaere lutheranere. Så noen religionsfrihet for grupper fikk man faktisk ikke før i 1845, omtrent 800 år etter at kristendommen ble dominerende i landet.
Ut fra dette kan nok et noe annet perspektiv fremtre på «den kristne kulturarven» enn det mange lutheranere har. Ut fra et perspektiv på den norske kirkehistorien så var jo ikke landet et «kristen land» som sådan før man fikk religionsfrihet her – slik at alle kristne (og ikkekristne) fikk lov til å leve i fred og frihet. Derfor legger «den kristne kulturarven» ting som demokratisering, religionsfrihet, import av bibler (Norge ble av britiske misjonaerer regnet som et misjonsland på starten av 1800- tallet) industralisering/entreprenørskap, vekkelser (alt dette er i stor grad Haugevekkelsens frukter) osv.
Det kanskje «mest kristne århundre» i norsk historie kan derfor sies å vaere cirka 1850-1950 ut fra et slikt perspektiv. De tingene som ligger på hver sin side av dette hundretallet er pre-1850: sverdkristning, inkvisisjon, religiøs tvang, Bibel-forbud for lekfolk: og post-1950: abortlov, avkristning, «homo-ekteskap» osv. Ut fra det som er sagt her så er nok synet på «den kristne kulturarven» delvis annerledes enn det mange andre kristne legger i begrepet.