En generasjonsutfordring

Historien om gameren Mads på NRK gjør inntrykk, og har medført at jeg har måttet gå noen runder med meg selv.

Jeg er selv en godt voksen pappa som de siste årene har synes at gutten min på 12 år bruker for mye tid, penger og energi på dataspill. Jeg har til tider blitt frustrert over å se at entusiasmen han utviser i forhold til spillverdenen og vennene der langt overgår hvordan han ellers forholder seg til den virkelige verdenen. Har tenkt at hadde han bare utvist en brøkdel av den samme iveren til sitt skolearbeid, så hadde jeg vaert litt mindre bekymret.

Er selv totalt uinteressert i dataspill, og således også ditto ukyndig, og har sett på spill tilsvarende det å ligge på sengen å lese tegneserier som jeg gjorde i ledige stunder da jeg var på hans alder, etter hyttebygging i skogen og andre fysiske utendørsaktiviteter.

Men jeg innser og må innrømme at tidene har forandret seg, og at vi i min generasjon må laere oss å se på verden og våre barns fritidsaktiviteter med nye øyne. Og selv om mange snakker om at dataspilling og hva som der laeres også kan vaere kvalifiserende med tanke på fremtidens arbeidsmarked, og topp er det, mener jeg fortsatt at vi som foreldre må sette tydelige grenser i forhold til skolearbeid og andre plikter ungdommene har.

Det er derfor en utfordring for meg å utvise støtte og glede for noe som åpenbart er så viktig for sønnen min, men jeg har i det minste bestemt meg for å prøve. Men samtidig må jeg og hans mor fortsatt sikre at hva som tross alt er en hobby ikke går utover alt det andre som ungdommer i dag må levere på. Og det innebaerer upopulaere prioriteringer og grensesetting. Om ikke alt nødvendigvis var bedre før, så var det i hvert fall enklere og mer oversiktlig.