Til kunstens forsvar
I sommer hadde jeg gleden av å låne en leilighet i Kristiansand. En by jeg vanligvis ikke har noen tilknytning til, men lei av oslosommeren tok jeg med familien på en sommerferie jeg trodde skulle bestå av is og bading.
Og det gjorde den, vi fant hemmelige sandstrender og en isbod med 32 forskjellig smaker. Egentlig hadde jeg tenkt å ta noen uker fri fra kunsten. Rense hodet. Rense blikket. Men fordi alt er så deilig naere i byen, slentret jeg på måfå innom Sørlandets kunstmuseum, mens jeg egentlig var på vei til noe annet.
Jeg hadde vaert der før. Men, må jeg innrømme, uten at stedet hadde gjort spesielt inntrykk på meg. Denne gangen var det helt annerledes. Det føltes som om hele museet pulserte. Først tenkte jeg at det var tilfeldig, at det var alle D-vitaminene som gjorde meg spesielt våken for nye inntrykk, at det var akkurat denne utstillingen som var vellykket, at noen ganger treffer en utstilling, andre ganger ikke.
Men da jeg befant meg i SKMUS lokaler for sjette gang på bare noen uker, og den vennlige damen i resepsjonen foreslo at et årskort ville vaert mer lønnsomt, skjønte jeg at Sørlandets kunstmuseum hadde fått en seriøs blodoverføring. Og at blodgiveren hadde ett navn: Tangen-samlingen. Det er kanskje ikke spesielt populaert at fremmede blander seg inn i en intern debatt. Men jeg er av den oppfatning at kunst er noe som angår oss alle, enten vi er fra her eller der. Det er så enkelt som at med gaven fra Nicolai Tangen vil Norge få et seriøst kunstløft. Det er en samling som vil kunne glede og begeistre i generasjoner fremover. Og den vil trekke folk til byen. Potensielt en hel masse folk.
Kunstfolk er også mennesker, og det er bare så mange timer man orker å gå på museum. Resten av tiden skal kunstfolk spise på restaurant. Bo på hotell, kjøpe is, leie vannski, erstatte ødelagte baderinger. De har barn som skal underholdes, badetøy som skal kjøpes. De går på kino, i kirka og på vinyasa yoga. De har behov av alle slag (og gjerne noen ekstra) som er bra for business.
Ambisiøse kunstinstitusjoner bygger opp samfunn og tilfører turistnaeringen seriøse tilskudd. Vi trenger ikke se lenger enn over vannet til AROS Aarhus kunstmuseum eller Louisiana kunstmuseum for å se resultat av akkurat dette.
Debatten rundt kunst har av en aller annen grunn en tendens til å dele folk i "oss" og "dem". Det er jo fryktelig trist, når kunstens vesen egentlig er det motsatte: å føre folk sammen. Kunst er et fellesskap som handler om oss alle. Om hvem vi er. Hvor vi kommer fra. Og hvor vi skal.
Det at gaven kommer med visse forbehold, gjør Tangen klokt i; kunstsamlinger som har blitt gitt uten føringer har ofte lidd tragiske skjebner, endt opp som dekorasjon over pissoarer på studentbygninger eller på mugne lagre.
Med Kunstsilo har Kristiansand en mulighet til å skape noe helt unikt: å føre folk fra alle steder sammen i den vidunderlige verden kunst er. Jeg kommer når den står klar. Og jeg er nok ikke den eneste.
Det at gaven kommer med visse forbehold, gjør Tangen klokt i.