Gave eller ikke gave – kommentar til kronikk fra AKO kunststiftelse
Jeg viser til innlegg i avisen fra styret i AKO Kunststiftelse. Jeg var vel muligens opphavet til at spørsmålet kom opp for litt over et år siden, og ønsker derfor å gi følgende kommentarer til kronikken fra AKO Kunststiftelse slik:
1. Jeg er enig i at AKO Kunststiftelse har mottatt Tangen-samlingen som gave, og har aldri hevdet noe annet. Gaven forblir denne stiftelsens eiendom uavhengig av om avtalen med SKMU blir realisert eller ikke. Jeg syns det er svaert prisverdig at Tangen har sørget for at samlingen nå er i en norsk stiftelse. Og gaven forblir i Kristiansand uavhengig av om avtalen med SKMU blir gjennomført, ifølge intervju med davaerende ordfører og nåvaerende styreleder Arvid Grundekjøn i Faedrelandsvennen den 21. mai 2015. Avtalen mellom AKO og SKMU innebaerer, som styret i AKO korrekt beskriver, en evigvarende disposisjonsrett til samlingen underlagt bestemte forutsetninger.
2. Forut for dette ble det i mange sammenhenger framstilt som om gaven var gitt til SKMU, og ikke helt uten grunn. På websidene til kunstsiloen er det angitt at «samlingen i 2016 ble overdradd til SKMU», selv om dette er moderert litt lenger nede på siden. Og samtidig var det mange forvirrende oppslag om samlingens verdi, der beløpene varierte fra 150 mill til 500 mill kroner. Jeg legger til grunn at ifølge sist innsendte regnskap fra AKO (ved utgangen av 2017) utgjør bokført verdi ca 76 mill kroner . Det utgjør ca 14 % av oppgitt kostpris på silobygget.
3. Jeg har derimot hevdet – og mener fremdeles – at avtalen mellom AKO og SKMU er ubalansert. Den forutsetter at SKMU med 4 mill kroner i bokført egenkapital skal forestå bygging av et bygg som pr i dag er kostnadsberegnet til 530 mill kroner, med alle de usikkerhetsmomenter dette innebaerer, og selv om vesentlige deler av byggekostnaden er finansiert av private og offentlige midler.
Avtalen har en rekke bestemmelser om forpliktelsene knyttet til disposisjonsretten. SKMU baerer alle kostnader knyttet til oppbevaring, reparasjon, vedlikehold og forsikring knyttet til samlingen, i tillegg til forpliktelsen med å sette opp og drive et nytt bygg. Det er i avtalen uttrykkelig uttalt at samlingen skal ha permanente lokaler i bygget, og at det er visningsplikter knyttet til dette, se avtalens punkt 2.2.4. Blir avtalen misligholdt av SKMU, så går disposisjonsretten og dermed også samlingen tilbake til AKO stiftelsen. Og dersom AKO misligholder avtalen, så går den også tilbake til AKO ifølge avtalen.
Det er riktignok – fra stiftelsens styre – sagt at det ikke er meningen, men det står i avtalen, og et nytt styre kan vel kanskje ha en annen mening om dette. Min anbefaling er at avtalen burde vaert endret med hensyn til de forhold som visstnok ikke gjelder.
4. Spørsmålet som gjenstår er derfor om disposisjonsretten er en gavepakke fra AKO til SKMU. En gave innebaerer – slik jeg ser det – at ytelse overstiger motytelse. I dette tilfelle er motytelsen fra SKMU at de tar alle kostnader ved en samling som i antall verk kanskje utgjør mer enn det dobbelte av den samlingen SKMU i dag disponerer. Samtidig tar SKMU på seg kostnader ved bygg og drift av et silobygg uten magasiner til å oppbevare samlingene.
Ytelsen har selvsagt også et inntektspotensial ved at samlingen vil kunne øke interessen og publikumstallet for SKMU. Men spørsmålet er om dette er tilstrekkelig til å dekke motytelsen med de betingelser som avtalen med AKO forutsetter – og om det sånn sett foreligger en gave til SKMU. Det får hver og en av oss gjøre seg opp en mening om.
Og spørsmålet er videre om SKMU med den egenkapital man har, er den rette til å påta seg de forpliktelser og den risiko som avtalen innebaerer. Min anbefaling var å ta en time–out. Jeg står fremdeles ved den.
❞ Spørsmålet er om dette er tilstrekkelig til å dekke motytelsen med de betingelser som avtalen med AKO forutsetter og om det sånn sett foreligger en gave til SKMU.